mandag 27. desember 2010

Den lille familien - og den store.




"Familien blir nok stående. Ikke bare fordi den er en naturordning, eller fordi våre første ti-femten leveår er fulle av hjerteskjærende behov: Trygghet, omsorg, hjelp, beskyttelse og veiledning. Men fordi Gud selv har helliggjort familien ved selv å gå inn i den, nettopp på barnets hjelpeløse vilkår.
Allikevel er hjemmet og familien en tydelig avgrenset fase, i Guds sønns liv. Det er det andre sønnen Jesus har vist oss, ut over familien: At vi alle er søsken, under den samme far. "Hvem er min mor, hvem er mine brødre?" spør den voksne Jesus en gang, da hans nærmeste vil legge beslag på ham, avbryte ham i hans verk. Det var ikke utakknemlighet, en av hans aller siste tanker i lidelsen på korset var for moren Maria og hva det skulle bli av henne, når han gikk bort. Det var nøyaktig hva Jesus selv sa det var: Enhver som gjør Guds vilje er min mor, min søster, min bror!
Den lille familie er bare forberedelsen på den større - våre barnekår hos Gud, troens storfamilie. "De hadde alt felles" heter det om de første kristne i i Apostlenes Gjerninger. Det gikk nok ikke bare på gods og gull. Det peker til hjertenes brorskap, fordi Gud er vår far og vi alle er av samme blod, Jesu blod på korset og i den ene kalk.
Der er den egentlige "hellige familie"."

Fra Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976 (prekensamling).

(Dette innlegget er i anledning festen for den hellige familie i går.)

fredag 24. desember 2010

Barnet er født


«Barnet til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden, og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn, og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.
«Maria visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.


God jul til alle lesere av denne bloggen!

torsdag 23. desember 2010

Fremme i Betlehem







«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

tirsdag 21. desember 2010

Ordet Jesus


Jeg tok nettopp en av de utallige quizene på Facebook, en som viste hvilke 20 ord jeg brukte mest i faecbookmeldingene mine. Det overrasket meg at det sjette mest brukte ordet var "Jesus". Min eneste form for misjonering er at jeg bevisst gjør oppmerksom på at jeg er katolikk i sammenhenger hvor det er naturlig å gjøre det. På Facebook trodde jeg at jeg snakket svært lite om religion. Hvordan kan det da ha seg at "Jesus" er det sjette hyppigste ordet jeg bruker? Som sagt - jeg skjønner det ikke. Forklaringen må jo være at jeg bruker ordet Jesus hyppigere enn jeg selv er klar over. Det gjorde meg litt glad, på en måte. Og det minnet meg om en aforisme av Aasmund Brynildsen som jeg ofte tenker på, og som jeg gjenga i denne bloggen for snart et år siden:
"Intet er så gripende som å iaktta hvilken skamfølelse, hvilken dulgt indignasjon, det vekker i det gode selskap når man uten blasfemi tillater sig å nevne navnet Jesus Kristus."

Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder, Dreyers Forlag 1945.


Og Facebook-siden min er HER.

lørdag 18. desember 2010

Maria mister møydommen






Maria mister møydommen i Klassekampen i dag, eller rettere sagt i en ny bibeloversettelse. Klassekampens artikkel HER.

Helg igjen










En fransiskaner og en jesuitt diskuterte heftig hvilken av de to ordenene som var den viktigste i Guds øyne. Til slutt bestemte de seg for å be Gud selv avgjøre debatten. Svaret fra himmelen kom umiddelbart:

Kjære brødre
Slutt å kjekle om slike bagateller.
Hilsen Gud O.P.

torsdag 16. desember 2010

På vei til Betlehem





«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)
Oversatt av Kjell Risvik.


Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.
Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.
Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.


(Dette er et innlegg jeg hadde i bokbloggen min, Aroundbooks, i desember 2006)

fredag 10. desember 2010

Siden det er helg ...






There were three guys sitting behind three nuns at a football game. The men decided to antagonize the nuns, to get them to move. So the first one says to the others (loud enough for the women ahead to hear), I think I want to move to California, there are only 100 Catholics living there...

The second guy speaks up and says, I want to move to Washington, there are only 50 Catholics living there...

The third guy speaks up and says, I want to move to Idaho, there are only 25 Catholics living there...

One of the nuns turns around and looks the third guy in the eye and calmly says, "Why don't you go to hell, there aren't any Catholics there."

torsdag 2. desember 2010

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler.









Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. Jeg trenger det mot marsjmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa
Oversatt fra tysk av Geir Pollen

Utdrag av Amadeu Prados tale ved avslutningsseremonien på gymnaset.
Talen har tittelen "Ærefrykt og avsky for Guds ord" og rommer en
rekke argumenter for og imot tro. Som elementer i utdraget gir
hint om, ble talen holdt i den tiden Portugal var et diktatur, men
jeg synes at denne teksten kan passe inn i enhver tid.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...