Maria i mitt liv

Jeg leser Jacob Jervells bok om Maria, jvf. innlegget nedenfor. I tillegg gikk jeg i bokhylla og fant frem en bok jeg har hatt stående i mange år uten å lese, nemlig Maria i Bibelen og i vårt liv av den svenske (belgiske) karmelittpateren Wilfrid Stinissen. Hvorfor denne plutselige interessen for Maria? Fordi hun ville det. Mens jeg klippet gresset rundt kirken forleden dag (se to innlegg nedenfor), førte jeg en ordløs samtale med Maria-statuen utenfor kirken. Den var ikke bare ordløs, men også relativt ubevisst der og da, selv om jeg registrerte at oppmerksomheten kretset rundt denne statuen og jeg satt oppe ved den en stund mens jeg hadde pause og drakk en flaske vann. Det var en fredelig ettermiddag, plenklippingen var som en slags meditasjon, byens larm (hektisk rushtrafikk i gaten utenfor) var bare en fjern bakgrunnskulisse. Det eneste som eksisterte, var på en måte jeg og Maria-statuen.
Først om kvelden, etter at jeg hadde kommet hjem, fant jeg frem Jervells bok. Og nå Stinissens bok. Og nå virker det som om all oppmerksomheten kretser rundt Jomfru Maria.

For meg er det ikke noe merkelig i at Maria kan tale til meg på denne måten gjennom statuen utenfor kirken. Jeg har ingen problemer med at denne figuren plutselig kan bli en formidler av det man kanskje kan kalle et lite hverdagsunder, men vær klar over at jeg da bruker ordet under i en høyst hverdagslig betydning. Jeg tror ikke at man trenger til Lourdes og lignende steder for å oppleve dem. Ifølge den britiske matematikeren J.E. Littlewood (jeg vet ikke om han er katolikk eller ikke) opplever vi et under i gjennomsnitt hver 35. dag. Vår kirke, og omgivelsene rundt den, er et like hellig sted som ethvert annet sted i den katolske sfære.

Jervells bok og Stinissens bok er selvsagt forskjellige. Det merkes at den ene er protestant og den andre er katolikk. Begge er, så langt jeg har erfart til nå (jeg har lest et stykke ut i Jervells bok og så vidt begynt på Stinissens) høyst lesverdige, og blir ikke mindre interessante av å leses parallelt. Jomfrufødselen er et problem, selvsagt, i hvert fall for Jervell, som mener at det mer er snakk om en jomfru-unnfangelse, men at Maria ellers hadde et normalt seksualliv og fødte på normal måte, både Jesus og de mange søsknene hans. Ifølge Stinissen er Maria uplettet jomfru i enhver henseende, og det som omtales som Jesu søsken, er i virkeligheten fettere og kusiner. Følgelig hadde Maria og Josef ikke noe seksualliv i det hele tatt. En av de beste kildene til viten om Maria er for øvrig det apokryfe Jacobsevangeliet, som ifølge Jacob (!) Jervell like gjerne kunne hett Mariaevangeliet. Jeg har ikke fått sett på det ennå.

Når det gjelder jomfrufødselen, må jeg for eget vedkommende si at jeg ikke er villig til å basere noe aspekt av min tro på gynekologi. Om Maria var det ene eller det andre, er meg relativt likegyldig. Men jeg må si at jeg fikk sans for Jervells poeng med at det var unnfangelsen som var guddommelig, ikke selve fødselen. Men det kan vel også hende at Gud brukte både Josef og Maria som sitt redskap, selv om det forkludrer jomfruelighetsteorien litt? Uansett hva Maria var eller ikke var, reduserer det i mine øyne ikke hennes rolle som Guds mor og den viktigste kvinnen både i Kirken og i historien.

Jeg har egentlig ikke hatt noe forhold til Maria før nå. Stinissen sier i forordet til sin bok at Det annet Vatikankonsil, i sitt forsøk å på å befri mariologien (læren om Maria) fra «enhver falsk overdrivelse», kom til å bevege pendelen litt for langt i motsatt retning. «Det kan ikke nektes at dette har ført til en altfor stor tilbakeholdenhet. ja, til en viss minimalisme, både hos teologer og de øvrige kristne. I de siste årene har kirken imidlertid igjen vist en tendens til å gi Maria tilbake den plass hun fortjener.» Stinissens bok kom i 1981, og da hadde vel Johannes Paul II vært pave i et par--tre år. Og han var som kjente meget Maria-tro, i den grad at han hadde en stor M for Maria i sitt pavelige segl. I den grad Det annet Vatikankonsil markerte en vei bort fra Maria, sørget nok han for at den kom tilbake på sporet igjen.

Men for meg personlig har hun altså til nå bare vært et navn, en fjern skikkelse. Etter en plenklipp på kirkelig grunn har hun kommet meg nær.

PS Jeg skal straks komme tilbake med et eget innlegg om Stinissens bok, og om Stinissen.