lørdag 24. desember 2011

De voksnes fest

Siden Guds Sønn engang la seg på den kalde jord, midt i en morderslekt, og så på oss mennesker gjennom et barns øye, har vi aldri helt kunnet glemme ham. Uavlatelig har han siden søkt sitt herberge i våre tomme hjerter, våre overfylte sinn. Noen av oss har skamfulle ryddet ham en fattig plass i uthusene til vår bolig. Og noen har ant og fattet at julen egentlig ikke er noen 'barnas fest'. Den er tvert om minnedagen for noe som en skal være både voksen og moden i livet for å motta som en personlig utfordring: Guds kjærlighets skremmende og dragende tilbud.

Hallvard Rieber-Mohn: Fra 'De voksnes fest' i prekensamlingen Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.

torsdag 15. desember 2011

Ikke rart Josef ser skeptisk ut ...

Riktignok skal vi ha julespill for første gang i vår kirke i år, men jeg kan garantere at dette ikke er fra en av våre øvelser.


onsdag 7. desember 2011

Norges mest irriterende mennesker

I adventstiden kommer de. De sureste og tverreste kronikkene og kommentarene, skrevet av de sureste og tverreste folkene i Norge: Ateistene. Innholdet i uttalelsene er det samme år etter år. Jula er egentlig ikke en kristen høytid. Juleevangeliet er et ran. Kirkegjengerne på julaften er en gjeng ryggesløse blautfisker. Jesus en banditt. Og det verste av alt: Han ble ikke født på julaften en gang. (Les mer HER)

lørdag 3. desember 2011

Den liflige juleklangen av mammon

Hvert år i advent hengir våre protestantiske medtroende seg til et selsomt ritual som kalles «julekonserter». For mange av dem er dette trolig deres eneste kirkebesøk i årets løp, og de betaler da i dyre dommer for å komme inn i sin egen kirke. Dette ritualet dreier seg om to ting: penger og følelser. Julen er følelsenes tid og den eneste begivenheten i kirkeåret protestanter klarer å forholde seg til. Jeg har et lønnlig håp om at de innerst inne vet at påsken er kristenhetens viktigste høytid, men jeg er slett ikke sikker. (Jeg hørte en gang en kvinnelig statskirkeprest som i en radiopreken uttalte følgende: «Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid.» Bare en protestant kunne formulere seg på en så vag måte om påsken.)

Men julen er grei for protestantene, for da kan de hengi seg uforbeholdent til følelsene. Og er det noe som gir protestanter «den rette julestemningen», er det julekonsertene. Litt åndelig føde må de jo ha i sin kommersielle og fråtsende advent. Hvor mange millioner dette kirkelige kremmermarkedet omsetter for i ukene før jul, kan bare bli spekulasjoner, men det dreier seg om mange titalls.

Tradisjonen begynte på et relativt behersket nivå for rundt 20 år siden. Det var visstnok presten Karsten Isachsens idé, i samarbeid med Rune Larsen og Anita Skorgan. I mange år hadde disse markedet for seg selv. Etter hvert har Skorgan og Larsen knyttet til seg Marian Aas Hansen og Tor Endresen. Og veteranene holder fortsatt koken: «Hele 47 kirker skal Skorgan & co. besøke fram til 22. desember. Konserten i Gjøvik går relativt sent på kvelden, ettersom firkløveret skal avvikle en forestilling på Lillehammer før de avslutter kvelden i Gjøvik kirke,» kunne Oppland Arbeiderblad melde 8. november i år.

Men i årenes løp har flere og flere artister oppdaget dette lukrative markedet. «De to neste ukene kan du velge mellom minst 60 julekonserter i vårt distrikt,» skrev Drammens Tidendes nettavis i desember 2007. Og aktivitetsnivået har neppe avtatt siden da.

I hvert fall for Larsens og Skorgans vedkommende heter det seg at overskuddet går til noe som heter Strømmestiftelsen. Det er formodentlig en veldedig organisasjon, som fungerer som moralsk alibi for artistene. I enkelte omtaler heter det seg at «deler» av overskuddet går til Strømmestiftelsen. Hva som er overskudd eller ikke, er langt på vei et regnskapsteknisk spørsmål. Det kan gjøres så stort eller lite som det passer. Og det er mange som skal ha sitt før veldedigheten kan tilgodeses.

Jeg ville gjerne tro at artistene bedriver disse konsertene for å spre det kristne julebudskap, men jeg er redd jeg er nærmere sannheten hvis jeg mistenker at de primært gjør det for pengenes skyld. Det blir «feil» å snakke om penger i denne forbindelse, uttalte Skorgan i et intervju en gang, og det tror jeg så gjerne. Det er nok ikke det aspektet artistene vil ha søkelyset rettet på.

Også Ole Paus har prøvd seg i dette markedet, og hadde anstendighet nok til å si følgende: «Her sitter jeg i glasshus, og skal være forsiktig, men det er klart at enkelte turneer kan virke som rene plyndringstokter. Jeg mener, hvis du harver over to-tre kirker om dagen hver dag i en måneds tid frem mot julaften, så er det ikke helt sikkert at det bare er ønsket om å spre fred og fryd som ligger bak.» (Oslopuls november 2008) Han er nok inne på noe der.
Elisabeth Andreassen bekrefter vel dette mellom linjene i et intervju med Oslopuls i 2008:

– Har du noen refleksjoner rundt bruken av kirken til julekonserter?
– Den står tom nesten hele året, så at den blir brukt av oss som faktisk er en del av den synes jeg er fantastisk.
– Trenger man å være personlig kristen for å synge det kristne budskap i kirken?
– Nei, jeg mener at det ikke er det viktigste. Å bare skulle lytte til de kristne og kirkens budskap er ikke noe som passer meg.
– Hvordan ser du på utviklingen av julekonserter i Norge?
– Jeg kan ikke svare for andre, men vi har et varmt og gledesfylt budskap i våre forestillinger. Jeg har gjort julekonserter siden 80-tallet, og merker at publikum fortsatt har et enormt behov for å gå i kirken i desember og høre en konsert på grunn av tradisjon.

I DETTE innslaget i Dagbladet i november 1998 sier domkantor Guttorm Ihlebæk i Fredrikstad domkirke følgende: - Julekonsertene er utvilsomt basert på kommersiell tenkning som Kirken ikke bør være med på. Jeg har tidligere spurt en av arrangørene direkte om han kan tenke seg at artistene fikk Norsk Musikerforbunds tarifflønn og vanlige overtidssatser for konsertene. Det var han ikke interessert i. - Kirken er et sted hvor man burde mane til større fordeling. Det er ille at en artist i løpet av en desembermåned skal tjene like mye som en kontorassistent gjør i løpet av et år. Men jeg ser også at kirkene henger seg på karusellen og hever husleia overfor arrangørene. Det blir etter min mening å ta imot judaspenger, sier Ihlebæk.

Men også i årets advent klinger nok mammon like liflig i de norske statskirkene, og tilhørerne får den følelsesmessige rusen de har betalt for. Den er til gjengjeld så sterk at de fleste klarer seg helt til neste advent før de igjen setter sine ben i en kirke.

Så trådte Jesus inn i tempelet, hvor han kastet ut alle dem som drev med kjøp og salg inne på tempelplassen; han veltet pengevekslernes bord over ende og kastet duekremmernes stoler om kull. Og så sa han til dem: «Det står skrevet: ’Mitt hus skal være et bønnens hus.’ Men dere har gjort det til et røverrede.» Matteus 21, 12-13

mandag 28. november 2011

Guds gjøgler (?)




Pater Miquel Pro S.J.


DENNE humoristiske katolske amerikanske bloggen, The Curt Jester, ble jeg nylig oppmerksom på. Som skytshelgen har bloggeren valgt en jesuittpater ved navn Miquel Pro: «Known as "God's Jester" - a martyr for the faith and a man of wisdom, fun, tricks, poetry, song, and dance. Thus seemed an appropriate Patron Saint of this blog.» Wikipedia-artikkelen (HER) sier ingenting om at Pro var en gjøgler, men når den nevner hans «ability to talk about spiritual subjects without being boring», kan jo det være et understatement. Derimot ga Wikipedia-artikkelen meg en «litterær» åpenbaring: Pro var nemlig ingen ringere enn modellen til hovedpersonen i Graham Greenes Makten og æren! Pro var riktignok ingen «whiskyprest» som Greenes hovedperson, men som denne ble Pro henrettet under den nådeløse forfølgelsen av de kristne i 1920-årenes Mexico, og saligkåret av Johannes Paul II i 1988.

Den som måtte interessere seg for det, kan finne en del omtale av Graham Greene på den litterære bloggen min, Aroundbooks. Som leser har jeg nemlig hatt et Graham Greene-år i år.

søndag 27. november 2011

Søndagsord

Kirken er oss en god og klok lærer. I adventstiden lar den oss gjenoppleve, i sinn og liturgi, hva det ville si: bare å håpe og vente på en frelser, frem mot hans fødsel. Men han er jo født, vi har feiret ham i to tusen år. Ja, men det er ingen lang tid i Gud, bare en kort fase. Denne lengsel etter Messias overfører Kirken på en annen: Lengselen hos oss som har sett og fått Frelseren, og allikevel håper og venter - ikke på liksom, men i alvor, fordi han kommer igjen som han sa. Hvert eneste menneskeliv og hele menneskenes tilværelse er en eneste advent - en venten og et håp, et mørke der dagen gryr. Det er ikke bare noe spesielt for de kommende fire uker. Mer enn en kristen tid, er ’advent’ en kristen holdning - noe en må tro og leve etter. Pater Hallvard Rieber-Mohn OP: ’Advent: Det kommende’, fra Menneske først - kristen så, St. Olav forlag 1976.

torsdag 3. november 2011

Kan man døpe i øl?









 Sigurd Eindridesson, erkebiskop 1231-1252.



Jeg har i et tidligere innlegg gjort oppmerksom på den amerikanske katolikken Taylor Marshalls blogg. DETTE innlegget, som dreier seg om hvorvidt det er lov å døpe i øl, fanget min interesse, ikke fordi jeg er noen øldranker, men fordi det var litt spektakulært. Mindre interessant ble det ikke da det viste seg å omhandle norske forhold. Det var erkebiskop Sigurd Eindridesson som i sin tid gjorde pave Gregor IX oppmerksom på at man i Norge av og til døpte i øl i mangel på vann. Biskopen forbød da dette i et brev i 1241, under henvisning til Johannes 3, 5, hvor Jesus sier: "Uten å bli født av vann og Ånd, kan ingen komme inn i Guds rike" (Gunnes' oversettelse). Historien bekreftes i DENNE artikkelen på Kirkens norske hjemmeside. Altså: ingen dåp i øl.

fredag 28. oktober 2011

Dave Allens første møte med religionen

Vi tåler denne på en fredag kveld, gjør vi ikke? Dave Allen er en komiker jeg alltid har satt høyt. Praktiserende ateist, karakteriserte han seg selv som. Og som ateister flest hadde han et nært forhold til religionen, i Allens tilfelle irsk katolisisme. Hvis du ikke vet hvem Allen var, kan du lese deg opp HER.

onsdag 26. oktober 2011

Facebook Apostles

Facebook Apostles er også en nettressurs jeg har nytte og glede av (jfr. innlegget nedenfor).

tirsdag 25. oktober 2011

American Catholic

Denne nettsiden ble jeg oppmerksom på i dag, og den virker til å være en god katolsk ressurs. Jeg har blant annet abonnert på Minute Meditations. Dagens Minute Meditation lyder: Prayer is a lifelong conversation with the one who created us and loves us. We come to God in prayer as we are right now, not as we would like to be when we have it all together. Den er hentet fra denne boken:

søndag 9. oktober 2011

Søndagsord







Du er elsket slik som du er - nøyaktig slik som du selv, når du elsker en annen, iblant kan beveges av det verste hos ham.
François Mauriac: Min tro
Oversatt av Albert Raulin

tirsdag 4. oktober 2011

Hat og kjærlighet













Hat later til å virke på de samme kjertlene som kjærlighet. Ja, det fremkaller til og med de samme handlinger. Hvis vi ikke hadde lært hvordan vi skal fortolke lidelseshistorien, ville da handlingene alene kunnet fortelle oss om det var den skinnsyke Judas eller den feige Peter som elsket Kristus?

Graham Greene: Slutten på leken (The End of the Affair)
Oversatt av Peter Magnus

tirsdag 6. september 2011

Jesus-mål





«Det er viktig at ungane som veks opp, ikkje trur at Jesus snakka bokmål.»

Helga Hjetland, styremedlem i Noregs Mållag

Den som vil lese hele saken, finner den HER.

mandag 25. juli 2011

Ondskapens vesen


Ondskapen møter oss alltid i menneskeskikkelse. Den har ingen annen ytre manifestasjon enn mennesket og dets handlinger.
T.M.

søndag 3. juli 2011

"Disse ateistene skjønner ingenting"






«Er du katolikk?» spurte Gutten.
«Ja,» sa Rose.
«Det er jeg også,» sa Gutten. Han tok henne i armen og trakk henne med seg ut på den mørke, regnvåte gaten. Han brettet opp kraven på jakken sin og ga seg til å løpe, idet et lyn glimtet frem, og tordenen fylte luften. De løp fra port til port, helt ned til strandpromenaden hvor de søkte ly i et av regnværsskurene. De hadde det for seg selv denne larmende, tordensvangre natten. «Jeg har til og med vært med i et kor en gang,» betrodde han henne, og plutselig begynte han å synge med hes, brusten guttestemme. «Agnus Dei qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem.» En hel forsvunnen verden dukket frem i stemmen hans - den klart opplyste kroken nedenfor orgelet, lukten av røkelse og nyvaskede messeserker, og musikken. Musikk, hva slags musikk spilte ingen rolle - «Agnus Dei», «kyss meg i natt og i morgen», «hvert postbud som ringer», «credo in unum Deum» - all musikk rørte ham, talte om ting han ikke forsto.
«Går du til messe?» spurte han.
«Av og til,» sa Rose. «Det kommer an på hvor meget jeg har å gjøre. Som oftest greier jeg ikke å komme meg av gårde i tide.»
«Det spiller ingen rolle for meg hva du gjør,» sa Gutten. «Jeg går ikke til messe.»
«Men du tror da vel?» sa Rose bønnfallende. «Du tror da vel at det er sant.»
«Det er klart det er sant,» sa Gutten. «Det er da ikke mulig å tenke seg noe annet,» fortsatte han hånlig. «Det er det eneste som det er mening i. Disse ateistene,» fortsatte han, «skjønner ingenting. Det er klart at Helvede finnes, Flammer og fordømmelse,» sa han med blikket festet på det mørke, urolige vannet og lynene og lyktene på Palace Pier som sloknet en efter en, «pinsler.»
«Og så Himmelen,» sa Rose engstelig, mens regnet øste ned.
«Kanskje det ja,» sa Gutten. «Kanskje det også.»

Graham Greene: Brighton Rock
Oversatt av Peter Magnus

torsdag 23. juni 2011

Å favorisere det rene uten å fortrenge eller forakte det skitne




«Sigrid Undset konverterte til katolisismen på Hamar i 1924 - om det var til Roma eller til pavekirken, er ikke helt klart. Overalt hvor hun taler om katolisismen, er det Roma hun tenker på. Byen gir henne en sammenheng i tilværelsen, fremviser livets paradokser og gir prøver på dets mangfold på en måte som hun ikke fant i det hjemlige. Det er ikke kirkelæren som doktrine, men Kirkens tro som livspraksis og livshorisont som tiltrekker henne.
Den gode Tordis Ørjasæter plukker frem en uttalelse i Jenny, der tittelfiguren sier: ’Det er bedre å få for lite av det nødvendige, enn aldri å få litt av det som er øverflødig. - Det overflødige er jo det man arbeider for og lenges efter.’ Som en nøkkel til Sigrid Undsets kjærlighetsforhold til Roma tør utsagnet være en treffende sammenfatning. Jenny parafraserer her en av Voltaires berømte sentenser: ’Bare det overflødige er av verdi. Det andre må vi skaffe oss i alle fall.’
Det store mysteriet i Sigrid Undsets forfatterskap er koblingen av lengsel og realisme, historiefromhet og modernitet, hengivelse og myndig fornuft. Koblingen virker ikke like ubegripelig i Roma som på Hamar. For hos Sigrid Undset var religionen aldri et svermerisk tilfluktssted fra alt annet. Tvert imot var det først gjennom fromheten og dens symboler at hun vant et realistisk blikk på menneskets lodd. Å favorisere det rene uten å fortrenge eller forakte det skitne er nettopp den katolske fromhetens egenartede kunststykke. Det er et pensum man kan lære i Roma.»

Fra Trond Berg Eriksen: Roma. Verdensteater og kulturreservat. Kagge forlag, Oslo 2009

lørdag 18. juni 2011

Mariahagen



Arbeidet med mariahagen er i gang. Mariastatuen skal stå like til høyre for spaden, der det skimtes en stubbe. Stubben skal selvsagt fjernes og erstattes av en form for fundament for statuen. Forestiller meg at jeg må få en smed eller noe til å lage en form for overbygg. Hekken i forgrunnen skal danne ytterveggen i rommet. Bak hekken i bakgrunnen til venstre ligger den japanske hagen. (Klikk på bildet for større versjon.)

Jeg har bestemt meg for å lage en mariahage. Med en hage på 1,7 mål har jeg plass nok. I den grad jeg har en overordnet plan for hagen, går det ut på å dele den opp i klart definerte tom. Det mest definerte rommet er den japanske delen, som ligger i det nederste hjørnet av hagen, og som er klart avgrenset fra omverdenen og resten av hagen med hekker, gjerder og porter. Den inneholder tradisjonelle elementer i en japansk hage, som steinlegging, grus, vintergrønne planter, dam, lykter etc. Det er ikke noe religiøst aspekt ved denne, selv om den appellerer til både sanser og sinn.
Nå har jeg tenkt å gi «det japanske rommet» selskap av et tilstøtende rom som skal være en mariahage. De to rommene skal ha felles inngang i midten og ytre sett utgjøre en lukket enhet i forhold til omverdenen, samtidig som de skal avgjøre to klart atskilte avdelinger innenfor denne enheten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har fått ideen til å lage en mariahage, men det har jeg altså, og jeg har nå planløsningen ferdig utarbeidet. Det praktiske arbeidet er påbegynt, blant annet er deler av hekken som skal omgi hagen, plantet. Hekker skal også spille en rolle inne i mariahagen, ved at man må gå gjennom om ikke en labyrint så i hvert fall en passasje av hekker før man kommer inn til mariastatuen. Dessuten skal det være ytterligere et rom i rommet, også det avsondret med hekker, med en josefstatue. Hvor statuene skal komme fra, vet jeg ikke foreløpig. Det vil ta år før hekkene har vokst til og mariahagen har fått sin rette karakter. I tillegg til ferdigplanting av hekker må det gjøres diverse annet grunnarbeid i form av grusing, steinlegging etc. Men jeg er i gang, og jeg gleder meg til det videre arbeidet.

Apropos mariahage, så har Taylor Marshall (se innlegget nedenfor) DETTE innlegget på bloggen sin om å bygge et marialter i hagen.



Som sagt har jeg stor hage. Den japanske delen helt nederst i bildet.




Glimt fra den japanske avdelingen.

fredag 17. juni 2011

Interessant blogg


Ville bare gjøre oppmerksom på DENNE bloggen, skrevet av Taylor Marshall, en tidligere episkopal amerikansk pastor som nå er katolikk.

tirsdag 3. mai 2011

Ute, men hjemme



Noe av det gode ved å være katolikk, er at uansett hvor i verden man er, finner man sine egne. I dag har jeg feiret aftenmessen i denne kirken i gamlebyen (sentro storico) i den lille italienske byen Terracina mellom Roma og Napoli. Litt før klokken fem nådde klokkene meg i leiligheten jeg bor i, som klamrer seg fast øverst på bymuren, bygget av de gamle romere. Kirkeveien var kort, bare ned noen trapper og gjennom noen smug, men på piazzaen foran kirken fikk jeg så sannelig også tatt noen skritt på en bit av de gamle romeres Via Appia. Trappen foran kirken er sannelig fra romertiden den også.
En paradoksal tilstand dette, å være norsk katolikk i et land som Italia. På den ene side er man selvsagt turist, men samtidig er man som katolikk på hjemmebane. Kirkene er ens egne, messen den samme, de religiøse uttrykkformene stort sett kjente og kjære. Slik er det å tilhøre en verdenskirke.

torsdag 28. april 2011

De ti beste katolske sjekkereplikkene












1. Skal jeg tenne votivlyset for deg?
2. Skal vi ta en kjøretur? Bare du og jeg og St. Kristoffer?
3. Så fin rosenkrans du har. Vil du bli med meg hjem og se min?
4. Så hyggelig å treffe en annen som praktiserer håndkommunion. Kanskje vi har mye annet felles også?
5. Skrifter du ofte her?
6. Kan jeg få invitere deg på middag når fasten er over?
7. Du er så nydelig i blått, minner meg om Maria.
8. Unnskyld, men var det ikke deg jeg så på Petersplassen for et par uker siden?
9. Jeg trodde ikke på predestinasjon før jeg traff deg.
10. Har noen noen gang fortalt deg at øynene dine er som duer, og at håret ditt er som en geiteflokk som bølger ned fra Gileads fjell?

fredag 15. april 2011

tirsdag 29. mars 2011

Sagt om Graham Greene





Evelyn Waugh og Graham Greene



"He was also one of those tiresome Anglo-Catholics, like his friend Evelyn Waugh, who have nothing in common with real Catholics who are at ease with their faith and don't take it that seriously."

(fra en leserkommentar på Amazon.co.uk)

onsdag 23. mars 2011

Graham Greene - endelig























Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.

Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr. hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg nettopp har avsluttet, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.

I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forøvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.

Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg sånn lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

(Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, som finnes HER.)

fredag 18. mars 2011

Fasterapport






Faste/slankeprosjektet fikk seg et alvorlig skudd for baugen i går fordi jeg var invitert på middag. Maten var italiensk, resultatet av en hel dags anstrengelser på kjøkkenet for vertinnen, og god var den, så jeg kunne jo ikke gjøre skam på den. Gode viner, og tiramisu til dessert. Her var det ikke snakk om lavkarbo eller slankemat. Til gjengjeld brukte jeg ikke bilen (slik det fremgår av bildet), så jeg drev i det minste karbonfaste. Som altså egentlig ikke gjelder, jfr. tidligere innlegg. Men fastetiden er jo ikke gammel ennå, så det er fortsatt god tid til å ta seg inn - bokstavelig talt.

onsdag 16. mars 2011

Katolikk i dag





Her er boka som ble lansert nå nylig, og som har vakt en viss oppsikt: Katolikk i dag. En lutheraners vei til den katolske kirke. SLIK ble boka omtalt i Aftenposten, og HER er en omtale i Vårt Land.

Baksideteksten lyder slik:
«Mette Elisabeth Nergård er bispedatteren som for seksten år siden gjorde trosreisen fra luthersk kristendom til Den katolske kirke. Nå ønsker hun å dele refleksjoner og erfaringer og stå fram med et hun og mange andre opplever som vanskelig: Den katolske kirkes forhold til moderne menneskers liv. Nergård skriver om samliv utenfor ekteskap, skilsmisse, gjengifte, homofili og prevensjon. I likhet med økumenikk blir disse temaene tatt opp på en måte som inviterer leserne til medrefleksjon og debatt. I essaysamligen belyses også forskjeller mellom luthersk og katolsk trospraksis ved at det gis en innføring i messen, skriftemålet og bønnelivet. Fellesskapet mellom levende og døde samt forholdet til helgener framheves som en rikdom.»

For mange godt voksne katolikker vil denne boken kanskje gi assosiasjoner til pater Thorns bok Luther i mitt liv som katolikk. Det er et faktum at norsk katolisisme befinner seg i et spenningsfelt med lutherdom som motpol. Mange norske konvertitter kommer fra en trospraksis i statskirken eller beslektede sekter. Jeg tror at norske protestanter som tenker på å konvertere i dag, vil ha stort utbytte av å lese Nergårds bok på grunn av måten den formidler kunnskaper og kjærlighet til Kirken på sett med luthersk kristendom som bakgrunnsteppe.

søndag 13. mars 2011

"Karbonfaste" og annen faste



Hvis jeg lar være å starte bilen, faster jeg da?


I forbindelse med årets fastetid har det vært skrevet en del om nye former for faste, blant annet har The United Church of Christ i Massachusets oppfordret sine medlemmer til å delta i en ny fastetradisjon: karbonfaste. Istedenfor bare å kutte ut sjokolade eller potetgull, blir kristne oppfordret til daglig innsats for å redusere CO2-utslippene. Mer om dette i DENNE artikkelen i Vårt Land.

For meg personlig vil det si at hvis jeg lar være å starte bilen min (med dieselmotor), vil det med andre ord si at jeg faster, ifølge "moderne" fastemetoder. Problemet er bare at jeg ikke bruker bilen til daglig, og når jeg bruker den, så er det fordi jeg trenger den. Dessuten bruker jeg ca. 0,59 liter drivstoff per mil på langkjøring. Det er ganske bra med en så stor bil (Mercedes E-klasse) - det finnes småbiler som bruker mer. Drivstofforbruk har selvsagt også mye med kjørestil å gjøre - jeg kjører med andre ord på en svært økonomisk - og dermed miljøvennlig - måte.

Men spørsmålet er uansett om dette har noe med faste å gjøre. Så vidt jeg har forstått min egen sogneprest, skal faste først og fremst tas bokstavelig, altså i betydningen spise mindre og avstå fra nytelser når det gjelder mat og drikke. Og jeg tenker meg at man i hvert fall kan begynne der. Det har jeg gjort, blant annet ved å tøyle min store forkjærlighet for mørk (70 %) sjokolade (undersøkelser har vist at sjokolade er den matvaren som er mest forbundet med dårlig samvittighet, så det er ikke rart den står lagelig til for hogg når det skal fastes).
Til tross for mye fysisk aktivitet i form av daglige, intensive hundeturer i skog og mark, har jeg behov for å justere vekta et par ganger i året, og fastetiden er en velegnet anledning. Jeg har faktisk lagt om spisemønsteret ganske radikalt, med det resultat at jeg har gått ned ca 1,5 kg bare siden fetetirsdag. Det er faste som merkes, og som er direkte målbar.

Men jeg må innrømme at jeg også har latt meg påvirke av de «moderne» formene for faste, nemlig ved å redusere Facebook-bruken spesielt og tiden jeg bruker på nettet generelt. Ikke fordi jeg er noen spesielt nettavhengig person, men fordi jeg tross alt har irritert meg over at jeg likevel bruker en del formålsløs og uproduktiv tid på nettet, tid som kunne vært bedre anvendt. Dessuten er jeg blitt veldig skeptisk til Facebook etter hvert, ikke fordi jeg har tilbrakt spesielt mye tid der heller, men fordi de såkalte nye medier kanskje er en arena for liksom-kontakt i stedet for ekte kontakt mellom mennesker. Jeg er litt delt på akkurat dette, men jeg heller vel mer og mer til det synet at disse mediene narrer oss til å tro at vi har en kontakt vi ikke har. Ingenting kan erstatte direkte menneskelig kontakt.
(Og som et apropos kom jeg over DETTE på Aftenpostens nettavis i dag.)

Men formodentlig kan ingenting heller helt erstatte faste i sin bokstavelige og konkrete form.

søndag 6. mars 2011

Før vi går inn i fasten ...










View Catholic life from a unique perspective: through a shot glass. Starting with the wines, beers, and liquors made around the world by monks, the authors explore everything from Irish history to the secrets of the Knights Templar, with drinking games, food, and cocktail recipes, and rollicking drinking songs. This A-Z dictionary of alcohol serves at once as a bartender's guide, a party planner, and a screwball catechism.

Slik omtales denne boken på Amazon.co.uk.
Dette får meg til å tenke på et ord i Talmud:


Når et mennneske møter sin skaper, må det også gjøre regning for de livets gleder som det unnlot å nyte.

søndag 27. februar 2011

Den virkelige friheten





Blant de mange (tåpelige) quizene man blir presentert for i Facebook-sammenheng, er det også en hvor man kan måle hvor religiøs man er. Et FB-bekjentskap som jeg så hadde tatt denne testen, endte opp som ateist. Kommentaren til dette resultatet lød: «Du er et tenkende menneske. Gratulerer!». Jeg betviler ikke et øyeblikk at ateister, i likhet med andre mennesker, kan tenke, men jeg reagerer litt på at det i denne sammenheng tydeligvis ses som en motsetning til å være troende, altså at troende mennesker ikke tenker, bare tror. Det er jo ingen ny forestilling, men et inngrodd gammelt synspunkt - at det er naivt å tro. Jeg skulle tro at påstanden især blir absurd for oss katolikker, bevisste som vi er på ikke bare å tilhøre en av de store verdensreligioner, men også et filosofisk system som har ydet uvurderlige bidrag til vesterlandsk tenkning i tusenvis av år.
Noen mennesker oppfatter tydeligvis det å tro som en form for åndelig ufrihet, mens det å ikke tro representerer en tilsvarende frihet. Men mennesker som ikke har en sunn og naturlig gudstro, tror jo ikke på ingenting. For det første er ateister patetisk avhengige av Gud, siden deres ikke-tro bare kan eksistere i forhold til gudsbegrepet. For det andre er det jo ikke sånn at mennesker som ikke tror på Gud, dermed er «frie» og ikke tror på noe. Mennesker som ikke tror på Gud, er potensielle ofre for en nesten hvilken som helst "tro" - for eksempel troen på vegetarianisme, på steinersekten, på politiske ismer, på astrologi, på prinsesse-engler - listen er uendelig. Den store alternativ-messen som arrangeres i Oslo hvert år, vitner om noe av alt det tullballet som mennesker er villige til å bruke sin åndelige «frihet» til å tro på - og til å ødsle pengene sine på.
Men enhver er vel salig i sin tro? I en banal betydning av «salig» er de kanskje det. Sett med mine øyne er det snakk om villfarne får. Det er paradoksalt og nærmest hjerteskjærende å se hvor mye ufrihet ikke-troende «frie» mennesker belemrer sine liv med. De gjør nærmest hva som helst for å slippe unna den virkelige friheten, troens frihet. Gunnel Vallquist sier det slik: «Den verkliga friheten: att vilja Guds vilja. Frihet från jagets [jegets] tyranni lika väl som från yttre påbud.»

fredag 25. februar 2011

Anger og skyld






















Abel og Kain møttes etter Abels død. De kom gående gjennom ørkenen og kjente hverandre igjen på lang avstand, for begge var svært høye. Brødrene satte seg på bakken, tente bål og spiste. De satt tause, som slitne folk gjør når dagen er på hell. På himmelen viste det seg en stjerne som ennå ikke hadde fått sitt navn. I lyset fra flammene så Kain at Abels panne hadde et merke etter steinen, og han slapp brødet han skulle til å putte i munnen og ba om tilgivelse.
Abel svarte:
- Var det du som drepte meg, eller var det jeg som drepte deg? Jeg husker ikke lenger; her er vi sammen, som før i tiden.
- Nå skjønner jeg at du virkelig har tilgitt meg, sa Kain, - for å glemme er å tilgi. Jeg skal også forsøke å glemme.
Abel sa langsomt:
- Ja. Så lenge angeren varer, varer også skylden.

Jorge Lois Borges: "Legende", fra Samlede fiksjoner. Oversatt av Kari og Kjell Risvik.

torsdag 17. februar 2011

Kristen kunst





I går var det første foredrag i vårsemesteret av Katolsk Forum i min lokale menighet. En foredragsrekke som er beregnet både på katolikker og utenforstående, men hvor temaene selvsagt skal være relevante for katolsk kristendom. Vi bruker gjerne ressurser innen Kirkens egne rekker, og i går var det pater Ellert Dahl fra dominikanerne som snakket om kristen kunst gjennom tidene. Pater Dahl er som kjent også kunsthistoriker. Det ble som ventet et meget interessant foredrag, illustrert med noe så sjarmerende gammeldags som lysbilder. Jeg hadde et svare strev med å fremskaffe et lysbildeapparat, men ble reddet av Telemark Kunstnersenter i Skien, som hadde spart på sitt fra den tiden man juryerte utstillinger med lysbilder. I en bisetning i foredraget nevnte pater Dahl en praktbok om kristen kunst, Ars Sacra, som jeg bet meg merke i og sjekket på nettet i dag. Jeg skal innrømme at jeg hittil ikke har interessert meg nevneverdig for dette feltet innen kunsthistorien, men pater Dahls foredrag vekket nysgjerrigheten, så denne boken fikk jeg lyst på.

onsdag 9. februar 2011

Ubevisst misjonering









Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.

mandag 24. januar 2011

Kierkegaard om skriftemålet









Saa skal da Angeren ikke blot have sin Tid, men endog sin Forberedelses-Tid; skal den end være en stille daglig Bekymring, skal den dog ogsaa kunne samle sig velforberedt til den høitidelige Leilighed. En saadan er Skriftemaalet, den hellige Handling, forud for hvilken der bør gaae en Forberedelse. Ligesom da en Mand klæder sig om til en Fest: saaledes forandres Den inderligt, der forbereder sig til Skriftemaalets hellige Handling.

Fra "Ved Anledningen af et Skriftemaal" i Opbyggelige Taler i forskjellig Aand (1847). Hele talen finnes HER, på den fine nettressursen Søren Kierkegaards Skrifter.

fredag 21. januar 2011

Ora et ...






















"Be og arbeid", sa den hellige Bernhard.

"Be og bearbeid", sa den svenske dikteren Gunnar Ekelöf.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...