Forleden kveld var vi fire venner sammen som blant annet snakket om livets skrøpelighet. Utgangspunktet for dette alvorlige temaet var at jeg kom til å nevne at jeg hadde vært i rekviemmesse dagen før, over en person som druknet under en ferietur i utlandet. Og siden vi fire alle var religiøst interessert (tre av oss henholdsvis en tidligere organist, en sogneprest i statskirken og jeg som katolikk), så kom vi da til å snakke om hvor fort livet kan forandre seg, som for eksempel for denne familien under en ferietur til utlandet. Eller man kan plutselig komme ut for en bilulykke, møte en som kommer over i feil kjørebane, for eksempel. Etter whatever.
I løpet av dette temaet kom vi også inn på skytsengler, blant annet hvorfor noen har det og andre ikke. Selv er jeg overbevist om at jeg har det; jeg har til og med sett henne. Og jeg tror hun passer spesielt godt på meg når jeg kjører bil. Jeg har riktignok ikke opplevde noen utpreget kritiske situasjoner, hverken i bilen eller ellers. I seg selv kanskje et bevis på at hun passer på? Men nesten-situasjoner har jeg opplevd, tilsynelatende uskyldige, men av en slik art at man blir litt blek etterpå og tenker hvordan det kunne ha gått hvis man ikke hadde hatt marginene (eller skytsengelen) på sin side.
Andre mennesker derimot, kan fortelle om de rene undere når det gjelder inngripen fra skytsenglers side.
Mens atter andre igjen tilsynelatende ikke har en skytsengel til å passe på seg, uten at jeg overhodet relaterer dette til den rekviemmessen som var utgangspunktet for temaet.
Men tilbake til spørsmålet vi ikke fant noe svar på: Hvorfor noen mennesker har skytsengler som vokter dem og andre ikke.
La meg si med en gang at jeg ikke tror det har noe med graden av tro å gjøre, altså at det er spesielt fromme mennesker som har det. Jeg tror til og med man kan oppleve det uten engang å være spesielt religiøs.
I går kveld bladde jeg atspredt i Franz Kafkas Aforismer i en helt annen sammenheng, og kom over dette: «Huset hans forskånes i storbrannen, ikke fordi han er from, men fordi han legger an på at huset hans skal forskånes.»
Er det slik det er, at noen har en skytsengel fordi de legger an på å ha det, fordi de har et bevisst forhold til begrepet og skytsengelen dermed blir virkelighet for dem? Men det virker på en måte for enkelt. Samtidig tenker jeg at nå har jeg gitt meg ut på et religiøst/filosofisk felt som ligger litt for høyt for meg. Jeg må se en den katolske litteraturen min om jeg kan finne noe om dette temaet.
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar