tirsdag 27. oktober 2009

Skytsengelen


















SKYTSENGELEN

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen. Fra samlingen Hemmelig liv (1954)
Rolf Jacobsen var som kjent katolikk.

onsdag 14. oktober 2009

Et innlegg om dristighet (og kanskje et dristig innlegg)









En av de fineste bønnene jeg vet om, er fra Pierre Teilhard de Chardins «Messe for all jorden». Den lyder slik:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg

«Ikke en blodløshetens avsperring fra tingene», «en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker», «ikke en ufruktbar redsel for å gjøre vondt» - grunnen til at jeg liker denne bønnen så godt, er at jeg har inntrykk av at mange troende bruker troen til å innsnevre livet, bruke den som en avgrensning mellom seg selv og «de andre», som et vern mot alle forandringer, alle nye tanker. Nei, jeg tenker ikke spesielt på den nye ekteskapsloven, men det kan være et nyttig memento at svært mange av de tilsynelatende edle argumenter kristne mennesker har kjempet imot denne verdens antatte elendighet med, i dag befinner seg der de hører hjemme, nemlig på historiens skraphaug.
Var ikke Jesus nettopp den han var blant annet fordi han tenkte annerledes og dristigere? Er det ikke da et paradoks at så mange av hans tilhengere i så stor grad preges av "den engstelige tro" som Hallvard Rieber Mohn snakker om i en bøkene sine?

Om jesuittpateren og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin kan du lese mer i DENNE Wikipedia-artikkelen .

søndag 11. oktober 2009

Et innlegg om messen

Var du til høymessen i dag? Det var jeg. Fordi det er messeplikt? Nei, jeg går ikke i kirken av plikt, men fordi søndagens høymesse er selve åndedrettet i mitt liv som katolikk. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg i kirke på søndag, føler jeg at jeg har gått glipp av noe. Og aller best har jeg det når jeg kan gå i høymessen i min egen sognekirke - stapp full, med ungemas og mobiltelefoner, et mylder av nasjonaliteter og tungemål - akkurat de kulissene jeg trenger for å finne mitt eget indre rom og konsentrere meg om messens innhold.

Å ikke gå i søndagsmessen er en alvorlig synd, sier pater Richard P. McBrien i sin ellers utmerkede bok Katolsk tro gennem to Årtusinder. Ham om det.
«Kirken har et bud om messeplikt på søn- og festdager. Der det er praktisk mulig forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det,» skriver den norske dominikanerpateren Arne Fjeld i sin bok Katolsk tro og kristenliv i 1986. Det lyder straks mer forsonlig enn McBrien. En plikt man kan være takknemlig for? Ja, slik føles det når søndagsmessen er det den etter min mening skal være, og som jeg nevnte innledningsvis: selve åndedrettet i ens liv som katolikk. Messeboken sier det slik: «Feiringen av eukaristien er selve sjelen i vårt kristenliv. Guds ord i messens liturgi og Jesu Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse er vårt åndelige næringsgrunnlag.» (Messebok for søndager og festdager, St. Olav forlag 1985).

Men messens betydning strekker seg selvsagt langt ut over vår personlige, private opplevelse av den. «For kirken er ikke det ytre apparat, den er ikke Vatikanet, den er ikke de pavelige nuntier, den er ikke Osservatore Romano, den er heller ikke de religiøse ordenssamfunn, den er ikke kirkeretten - den er ikke noe av dette, for kirken er ikke av denne verden: Den er Guds folk, den er Kristi legeme, den er Den hellige ånds tempel, og det er i messen at Guds folk samles og blir til Kristi legeme, besjelet av Den hellige ånd,» skrev dominikaneren Per Bjørn Halvorsen i Fem foredrag om messen, St. Olav forlag u.å. (basert på Dominikanernes foredragsserie «Katolsk orientering» våren 1974).

Messen skaper altså kirken - intet mindre. Men er ikke det en fantastisk tanke - når vi sitter der i en tettpakket kirke, søndag etter søndag, kjente eller ukjente for hverandre, samlet om mysteriet, da er vi Kirken. Da virkeliggjør vi det katolske. Derfor er høymessen så viktig. Like viktig som å puste. Å puste er ikke noe vi gjør av plikt, men som en naturlig nødvendighet for å leve. Slik bør også messen være; ikke en programmatisk plikt, men en naturlig nødvendighet for å leve som katolikk og for å være kirke.

torsdag 8. oktober 2009

Visste du at Vivaldi var katolsk prest?










Jeg visste ikke at komponisten Antonio Vivaldi var katolsk prest før jeg fikk denne nyhetsmailen fra radioprogrammet Musikkantikk i NRK:

MUSIKKANTIKK
NRKs tidligmusikkprogram
Søndag 11. oktober kl. 19.30
NRK P2, og på nettradio
Godtepose fra Venezia (reprise fra 2005)
Lytt til den dobbelt-sukrede Vivaldi-arien ”Bare hos deg” og se et maleri fra Canal Grande av Canaletto. Og hør om forbindelsen mellom de to. Og bli med ut i byen til piazzaer og smug - på leting etter Den røde prests gamle adresser.

Ved Halfdan Bleken.
Søndag kl. 19.30-20.30. NRK P2 (radio, ikke TV!)
”Jeg sitter aldri ved døren og selger billetter og jeg leder ikke orkesteret annet enn på premierekvelder, for jeg vil ikke bli betraktet som en vanlig musiker.” Antonio Vivaldi/ ”Den røde prest” (komponist, fiolinist og prest)

Norske Wikipedia har en god artikkel om Vivaldi HER.

torsdag 1. oktober 2009

Kristen i en ny tid

"I en fortsatt avvikling av de gamle, enhetlig konfesjonelle tradisjoner, de massive katolske eller protestantiske folkekirke-modeller fra fortidens europeiske kristenhet, ligger i hvert fall ikke bare kriser, nedgang og oppløsning. Der ligger trolig like mange løfter og muligheter for en levende og ektere kristendom."

Dette skrev dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn i 1979, her hentet fra første utgave av hans medbroder Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv (1986). Det slår meg som en underlig fremsynt uttalelse, siden det er like aktuelt den dag i dag, ja kanskje enda mer.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...