Ord for dagen

"Biletet av den typiske konvertitten som lett liberal høgremann, matmons og vinkjennar med kulturelle preferansar for Italia og Frankrike, har endra seg raskt."

Pater Arnfinn Haram i DETTE innlegget på bloggen sin.


Tja, jeg kan vel ikke akkurat si at jeg kjenner meg igjen i dette, selv om jeg nyter min daglige rødvin og prøver å holde middelhavsdiett i matveien. En viss kulturell orientering kan jeg vel heller ikke si meg fri for, siden jeg rent faktisk er kulturarbeider, men jeg svermer ikke spesielt for hverken Italia eller Frankrike. Lesere av den andre bloggen min vil ha oppfattet av jeg først og fremst er skandinav, med et nært forhold til våre naboland Sverige og Danmark. I tillegg har jeg en viss dragning mot Tyskland og tysk språk og kultur, men det gir ikke særlig kred er jeg redd. Min politiske orientering holder jeg for meg selv. For øvrig må det sies at Harams innlegg er høyst lesverdig i disse "Dagbladet-goes-catholic"-tider. Jeg deler riktig nok ikke hans frykt for at vi katolikker ikke skal få leve i landet, men angrep av Gelius' kaliber trodde jeg faktisk hørte fortiden til. Dagbladets interesse for den katolske kirke kan virke både søkt og påtatt, men jeg ser også noe annet i den, som det virker på meg som om få eller ingen andre ser: en iboende religiøs lengsel, som riktig nok hverken kan eller vil innrømmes, annet enn som overflatisk journalistikk og eventuelt ironi, men den som har øyne å se med, kan se den. Det er Kirkens lære at vi alle er kalt til et samfunn med Gud, men noen - svært mange - stritter imot så godt de kan. Dem om det - vi har alle vår vei, og andre menneskers vei ligner ofte ikke vår. Det må vi godta. Men det er altså dette kallet jeg mener å se bak både Dagbladets og for den saks skyld Klassekampens interesse for det katolske. Et kall som kanskje hverken oppfattes eller godtas av dem det er rettet mot, men som allikevel gir i hvert fall meg et visst håp.