tirsdag 29. desember 2009

Bibelhistorien













"Alle disse ting, den syngende kong David, den mørke Saul, den veldige Samson, den enda veldigere Moses, den hemmelighetsfulle drømmeren Josef som brødrene var så slemme mot, tryllekongen Farao, den bleke, milde kongen som var Josefs venn, de sorte, hårde Farao'ene, og endelig - langt, langt tilbake de urgamle, de som satt i teltdøren om dagen og talte med Jahve om natten; Abraham, Isak og Jakob, - hva er de, alle disse skikkelsene? Hva er de, alle disse som har levet så lenge, og som får et nytt jordisk liv med hver ny slekt som vokser opp? Hva er alt dette som er halvveis historie, halvveis myte? Hva er de for oss?

De er vår felles menneskelige arv. Alle som tidlig nok har hørt om dem, er blitt brødre. Sjelelig sett er det bokstavelig talt sant at vi nedstammer fra Noah og Adam. Det som kom til verden i oss da vi var ni, ti, elleve år gamle, kommer i like linje fra de bibelske fedre. Det skrev oss inn i menneskeheten, eller for å være helt nøyaktig; i den del av menneskeheten som i vennskap og fiendskap har jødedommen eller kristendommen felles.

Å holde barn borte fra bibelhistorien, det betyr at man forhindrer dem i å bli européere, man avskjærer dem fra å forbinde seg følelsesmessig med en enhet som er større enn det egne hjemsted. Man gjør dem meget, meget fattigere. Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham."

Jens Bjørneboe i Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976).

"Barn har rett til å få vite om, høre om og høre til, til å bli veiledet og oppdratt. Barn har rett til å få del i en kulturell kompetanse."

Barnekulturforsker Ivar Selmer-Olsen (red.) i Kulturens fortellinger (1993)

torsdag 24. desember 2009

Kristins første julenatt på Husaby






«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

mandag 21. desember 2009

Den hellige natten






Det var en gang en mann som dro ut i den svarte natten for å låne varme. Han gikk fra hus til hus og banket på. "Kjære, hjelp meg!" tigget han. "Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp varme, så de ikke skal fryse, min hustru og den lille."
Men natten var dyp og mørk, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham.
Mannen gikk og gikk. Endelig fikk han se et lysskimmer langt borte. Dit gikk han. Det var tent et bål på marken. En hel mengde hvite sauer lå og sov omkring varmen, og en gammel hyrde satt og våkte over hjorden.
Da mannen som ville låne varme, kom fram til saueflokken, så han at tre digre hunder lå og sov tett ved hyrdens føtter, De våknet alle tre og åpnet de vide gapene som om de ville til å gi hals - men det kom ikke en lyd fra dem. Mannen så at håret reiste seg på ryggene deres, han så at de kvasse tennene skinte farlig hvite i ildskjæret fra bålet og at de kom settende like på ham. Han kjente at en av dem hogg seg fast i benet hans, den andre i hånden hans og den tredje i strupen. Men hundekjevene og tennene ville ikke lystre dem, og mannen fikk ikke den minste skade av det.
Nå ville mannen videre for å hente det han var ute etter. Men sauene lå så tett inntil hverandre, rygg ved rygg, at han ikke kunne komme fra. Da steg mannen opp på saueryggene og vandret fram til bålet. Og ikke ett av dyrene våknet eller rørte på seg.
Da mannen var kommet nesten bort til ilden, så hyrden opp. Han var en gammel, ondskapsfull mann, uvennlig og hard mot alle mennesker. Da han så den fremmede kom, rykket han til seg en lang, spiss stav, som han brukte å ha i hånden når han voktet hjorden, og kastet den imot ham. Staven fór rett på mannen, så det hvinte i luften. Men før den rakk fram, vek den til siden, suste forbi ham og langt ut på marken."
Nå gikk mannen fram til hyrden og sa til ham: "Kjære, hjelp meg, og la meg få låne litt varme! Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille."
Hyrden ville nok helst ha svart tvert nei, men når han tenkte på at hundene ikke hadde skadd mannen, at sauene ikke hadde rømt sin vei for ham, og at staven hans ikke hadde villet felle ham, ble han redd og torte ikke nekte ham det han ba om.
"Ta så mye du trenger!" sa han til mannen.
Men ilden var nesten brent ned. Den fantes ikke stokk eller kvist tilbake, bare en stor glohaug, og den fremmede hadde hverken skyffel eller øse, som han kunne bære de røde kullene i.
Da hyrden så det, sa han på ny: "Ta så mye du trenger!" Og han var skadefro over at mannen ikke kunne bære med seg noen varme.
Men mannen bøyde seg ned, plukket kull ut av asken med bare hendene og la dem i kappen sin. Og kullene svidde ikke hendene hans da han rørte ved dem, og ikke svidde de kappen hans heller - men mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Da hyrden, som var slikt et dårlig og ondskapsfullt menneske, så alt dette, tok han til å undre seg: "Hva kan dette være for en natt, siden hundene ikke biter, sauene ikke blir redde, spydet ikke dreper og ilden ikke brenner?" Han ropte den fremmede tilbake og sa til ham. "Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg en slik vennlighet og barmhjertighet?"
Da svarte mannen: "Jeg kan ikke si deg det, om du ikke selv ser det." Og han ville skynde seg av sted for å tenne opp varme for hustruen og barnet.
Men da bestemte hyrden seg for at han ikke måtte tape mannen av syne før han hadde fått rede på hva alt dette underlige betydde. Han reiste seg og gikk etter ham, hele veien, inntil han nådde fram dit hvor mannen bodde.
Da så hyrden av mannen ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hustruen og barnet lå i en berggrotte, der det ikke fantes annet enn nakne, kalde steinvegger.
Men hyrden tenkte som så at kanskje det stakkars, uskyldige barnet kunne komme til å fryse i hjelp der i grotten, og enda han var slik en hard mann, kjente han seg rørt og tenkte han fikk hjelpe barnet. Han tok skreppen sin ned fra skulderen, og ut av den trakk han fram et mykt, hvitt saueskinn, ga det til den fremmede manenn og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det samme han viste at også han kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så hva han ikke før hadde kunnet se og hørte hva han ikke før hadde kunnet høre.
Han så at rundt omkring ham sto en tett ring av engler med sølvvinger. Hver eneste en av dem hadde et strengespill mellom hendene, og alle sammen sang de med høy røst at i natt var Frelseren født, han som skulle frelse verden fra dens synder.
Da forsto han hvorfor alle ting var så glade denne natten, og at de ikke ville gjøre noen vondt.
[...]
Det var en slik jubel og glede og sang og lek. Og alt dette så han i den mørke natten, der han før ingenting hadde sett. Han ble så glad over at øynene hans var blitt åpnet at han falt på kne og takket Gud.

Fra Selma Lagerlöf: Kristuslegender.
Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...