Opptagelsesbrevet fra biskopen er det nærmeste jeg kommer en relikvie. Jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten biskop Schwenzer opptok, siden han ble biskop i Oslo samme dag som jeg skrev søknadsbrevet.
I år har jeg vært katolikk i 25 år. I den tiden da jeg konverterte, husker jeg at vi var noen som var litt misunnelige på dem som var født som norske katolikker, og som hadde fått alt inn med morsmelka. Nå ser jeg ikke sånn på det lenger, for jeg ser en stor verdi i den bevisstgjøringsprosessen og det valget vi som konvertitter har vært gjennom, og som fødte katolikker ikke har vært gjennom, i hvert fall ikke i samme grad.
Skjønt til en viss grad må vel alle på et eller annet tidspunkt i livet ta stilling til hva de tror og ikke tror. Det er neppe en selvfølge at en som er født norsk katolikk fortsetter å praktisere sin tro, eller for den saks skyld fortsetter å tro i det hele tatt. Det er for den saks skyld formodentlig heller ingen selvfølge at en konvertitt fortsetter å praktisere sin tro eller fortsetter å tro. Skulle forresten likt å vite om Kirken har noe statistikk på dette - hvor mange konvertitter som faller fra underveis.
De femogtyve årene gir et visst overblikk og en viss erfaringens tyngde. Kanskje også en viss erfaringens kynisme, blant annet at jeg ikke synes det er så farlig med det jeg ikke vet og kan. Hvilket ikke står i motsetning til at jeg samtidig ser på hele min katolske tro og kirketilhørighet som en livslang læringsprosess.
1 kommentar:
Gratulerer så mye!
Selv stiller jeg med mindre enn et år og er nok en av de du smiler litt av. Du kan godt gapskratte av meg i grunnen. Uansett. Gratulerer så mye med dagen!
Legg inn en kommentar