De andre

Det imponerer meg at mens denne bloggen har hatt en sommerpause som ble lenger enn tilsiktet, har den vært besøkt av 4--5 mennesker i snitt hver dag, som har oppholdt seg her fra ca. 2,5 til 3,5 minutter. Det imponerer meg. Er det de samme hver dag, undrer jeg, som venter på at bloggen skal komme i gang igjen?

Det var egentlig ikke tenkt at det skulle bli sånn; at denne bloggen skulle ha så lang pause. Men når jeg sier at det egentlig ikke var tenkt at det skulle bli sånn, er det i virkeligheten noe annet jeg tenker på, nemlig messen, for da jeg var i høymessen nå sist søndag, hadde jeg ikke vært til messe på mange uker. Og da tenker jeg på den kirken hvor jeg hører hjemme. Da jeg var på kongress i Stockholm i månedsskiftet juni-juli, feiret jeg riktig nok høymessen i den praktfulle menighetskirken for Stockholm by, Sankta Eugenia, men de seneste søndagene har jeg enten vært i det lille røde huset i skogen, hatt besøk av tilreisende familie (et vanlig sommerfenomen) eller sittet vakt på en kunstutstilling.

Nå er ikke jeg noen perfekt katolikk, så jeg godtar både det ene og det andre som kanskje avviker fra reglene. Men søndagsmessen i menighetskirken er et slags troens pulsslag, og jeg kjenner at jeg savner den når det går så lang tid som nå. Og jeg savner de kjente ansiktene. Selv om jeg kanskje ikke bidrar så mye til fellesskapet, betyr de andre uansett mye for meg.

Nå sist søndag så jeg altså de andre igjen, og jeg tenkte hvilket underlig fellesskap dette egentlig er. Jeg kjenner jo egentlig ikke de andre. Noen kjenner jeg riktig nok litt, men de fleste er bare et ansikt. Vi er samlet om det samme mysterium. Opplever vi det samme? På en eller annen måte må vi jo gjøre det, og av og til, i samtalene under kirkekaffen, blir jeg bekreftet i denne antagelsen. Uansett - messen ville ikke vært den samme uten de andre, ville den vel? Helvete er de andre, sa Sartre. Jeg er ikke bevandret nok hverken i Sartre spesielt eller filosofien generelt til å vite hva han mente med det. Det var neppe messen han tenkte på. For meg spiller det ingen rolle om de andre er helvete eller himmel, for en tilværelse uten de andre lar seg ikke forestille. Noen ganger i messen, når mobiltelefoner ringer, eller som nå sist søndag, da noen unger som var store nok til å vite bedre, bråkte uten at moren grep inn effektivt nok, tenkte jeg at det kanskje er dette Sartre mener. Samtidig har jeg svært stor toleranse for forstyrrelser i messen, og tjuefem års trening som messegjenger i å lukke omgivelsene ute når det trengs (uten dermed å lykkes bestandig).

Tilfeldigvis leste jeg i den katolske bønneboken nylig en bønn for menigheten:

"Herre Jesus Kristus, du som er Kirkens hode, du er også hode for vår menighet. Fyll oss med din kjærlighet til hverandre, Gi oss å si det rette ord i det rette øyeblikk og rekke en hjelpende hånd der det trenges.
Beskytt de svake,
opplys de tvilende,
styrk de mismodige,
led de vaklende,
vekk de sovende,
vis deg for de søkende,
varm de lunkne.
Hjelp oss å gi hver og én det de mest trenger, så vi kan bære hverandres byrder og slik oppfylle din lov. Du som lever og råder i evighet."

Og i min «annen bibel», Katolsk tro gennem to Årtusinder av Richard P. McBrien (dansk utgave 1987; forfatteren er professor i romersk-katolsk teologi ved Notre Dame-universitetet i USA):

«Den definitive prøve på religiøs omvendelse er, om den fører til og bestandig viser sig i kærlighed til næsten, eller om den ikke gør det. ’Den, der ikke elsker sin broder, som han har set, han kan ikke elske Gud, som han ikke har set. Og dette bud har vi fra ham, at den, som elsker Gud, skal også elske sin broder.» (1. Joh. 4, 20-21)

Bestandig? Jeg prøver så godt jeg kan. Mer kan ikke Gud forlange. Men jo - jeg føler meg bestandig hjemme når jeg feirer messen i min egen kirke, omgitt av de andre. Mine de andre. Så da elsker jeg dem kanskje, tross alt, selv om noen av dem av og til irriterer meg også?