«Savnet deg til messe og kirkekaffe i dag», sier iha i en kommentar til innlegget under. Det er hyggelig å bli savnet, selvsagt. Hyggelig at noen tenker på en, vite at man er til stede i andres bevissthet.
Men savnet går begge veier. Høymessen på søndag er på en måte selve pulsslaget i det religiøse livet, både på det individuelle planet og når det gjelder fellesskapet. Som katolikk er man ikke alene, med medlem av et troende fellesskap. På den ene siden et makrokosmos - en milliard på verdensbasis. Samtidig utgjør den lokale menigheten et mikrokosmos. Disse to henger sammen. Det lille er i det store, og det store er i det lille.
Når jeg av en eller annen grunn ikke får feiret høymesse, er det et savn. For noen søndager siden feiret jeg den i St. Dominikus kirke i Oslo, «min» kirke en gang, og den jeg konverterte i for 25 år siden. Men jeg følte meg ikke hjemme. Det var for estetisk, for stivt for meg. Kanskje det bare var jeg som hadde en dårlig dag, men jeg savnet min egen lille sognekirke i småbyen, med ungebråk og mylder. Sist søndag var jeg i det lille røde huset i skogen, langt fra kirken. Det var nesten bedre, blant annet fordi jeg var sammen med dem som betyr mest for meg. Det er også en slags messe.
1 kommentar:
Gratulerer med dagen !
Noen ganger må en være borte fra noen /noe, for å savne de/det en er glad i. Ikke alt kan tas som en selvfølge, eller kjøpes for penger.
Neste søndag blir det oppvask eller kaffe kl 10.30 (for den harde kjernen), da har 1. kommunionsbarna og familiene som fyller opp på kirkekaffen.
Legg inn en kommentar