Katolske forfattere

Før i tiden, det vil si på 1900-tallet, hadde man et begrep som het ”den katolske roman”, det vil si romaner skrevet av forfattere som var katolikker, og som hentet sin tematikk fra troens verden. Sigrid Undset er det mest fremtredende eksemplet her til lands, Graham Greene en av de mest kjente i verdenslitteraturen ellers. Det ble sagt på spøk at folk ikke konverterte til katolisismen, men til Graham Greene. Selv ville han ha seg frabedt betegnelsen ”katolsk forfatter”, han var etter eget utsagn en katolikk som også var forfatter.

Den norske forfatteren Åge Rønning, antagelig et ukjent navn for noen, ble av mange betraktet som et norsk motstykke til Graham Greene. Rønning fikk en velfortjent god avslutning på sin forfatterkarriere med Kolbes reise, en spennende handlingsroman om det ondes nærvær på jorda, med utgangspunkt i den reelle historien om pater Maximillian Kolbe som gikk i døden for en annen fange i Auschwitz.
Den australske forfatteren Morris Wests bøker handler i stor grad om Kirkens rolle i verden, og i romanen Fiskerens sko forutså West valget av en pave fra Øst-Europa 15 år før det skjedde. Hans Djevelens advokat, om prosessen rundt en saligkåring, kan også varmt anbefales.

Og så har vi jo franskmennene, som Bernanos og Claudel.

Spørsmålet er - har vi det vi kan kalle ”katolske forfattere” i dag? Hvem er de i så fall?

En bok til

Bokloftet antikvariat på Løten (som du finner HER) er en tiltalende butikk når det gjelder utvalg, priser og service. Beste pris på andre bind av biskop Grans selvbiografi fant jeg der, bestilte i går, og i dag hadde jeg boka i posten. Terskelen, heter den, med undertittelen «Av en katolsk biskops erindringer». Den handler om hans klostertilværelse og frem til han blir biskop i Oslo i 1964.

Som noen sikkert har skjønt av den andre bloggen min, spiller bøker en stor rolle i mitt liv, både som levebrød og interesse. Jeg har selvfølgelig også noen hyllemeter med katolsk litteratur, og har vel som et lite prosjekt å samle så mange norske bøker som mulig, altså faglitterære bøker som handler om Kirken i Norge og/eller er skrevet av norske katolikker, ikke minst prester. For eksempel har jeg Hallvard Rieber-Mohn bortimot komplett (og han var produktiv!), og det begynner også å monne når det gjelder Pollestad.

En hånd på min skulder

Et nytt nummer av "Broen" kom i postboksen i går. Broen er et katolsk kirkeblad som utgis av Norsk Katolsk Bisperåd, et slags "overordnet" menighetsblad og nyhetsmagasin for det katolske Norge.

Det siste nummeret var behørig viet nylig avdøde biskop Gran, som var biskop i Oslo fra 1964 til 1983. Han unngikk så vidt å bli min biskop - 1983 var nemlig året da jeg konverterte, og da jeg hadde skrevet til biskopen og bedt om å bli tatt opp i Kirken, spurte pateren som underviste meg om jeg hadde skrevet til riktig biskop. Det hadde jeg - samme dag som jeg skrev brevet, så jeg nemlig i Aftenposten at Oslo hadde fått ny biskop. Biskop Gran gikk av 26. november, antagelig har jeg skrevet mitt brev dagen etter. Svaret fra biskop Schwenzer er datert 2. desember, og jeg vil gjerne tro at jeg var den første konvertitten i Schwenzers tid som biskop, men jeg har aldri undersøkt om det stemmer. Det spiller for så vidt heller ingen rolle, men det ville vært litt kuriøst.

Da jeg hadde lest om biskop Gran i Broen, gikk jeg i bokhylla og fant frem første bindet i hans selvbiografi, En hånd på min skulder, hvor han blant annet forteller om hvordan han ble katolikk. Det er interessant lesning nå som jeg holder på med min egen konversjonsberetning til bloggen. Samtidig fant jeg ut at det var for galt at jeg ikke også hadde bind to av Grans selvbiografi, Terskelen, så nå er den bestilt fra et antikvariat.

Det omtalte nummeret av Broen kan du lese HER.

Brød og vin

«Hvorfor valgte Jesus noe så hverdagslig som et bakverk og en borddrikk som tegn på hva han ville si oss om Gud, om seg selv, om oss mennesker?
Fordi det var så talende, så lettfattelig for alle, når de først oppfattet det: Uten næring for legeme og sjel, dør vi. Og det er Gud som er brødgiveren - i begge tilfeller.
Hvorfor sa Jesus ikke snarere: ’Dette er Guds brød’ - hvorfor ’Dette er mitt legeme - mitt blod’, ord som rystet og støtte selv hans venner? Fordi det betød: Dette - denne bite brød - er meg selv. Det er meg selv, helt og totalt, jeg gir dere.
Det er ikke vår måte å gi brød på, når vi da gir. Vi kan gi av vår rikelighet, eller av vår knapphet, begge deler kan skje med hjertelag. Noen av oss har vel noen varmende minner fra krigens dager, en tid med for lite brød, fra en nabo som kunne avse og altså tenke på noen andre og sultnere i oppgangen. Det var godhet. Men vi gir ikke oss selv ved en slik gestus. Det gjør bare En.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. Prekensamling, St. Olav forlag 1976. «Corpus Christi» Johannes 6, 51-59.

Carpe diem

HER kan du se et innlegg jeg har på den andre bloggen min i dag. Carpe diem!

(Du visste det kanskje ikke, men vin er det næringsmiddelet som er mest omtalt i Bibelen. Det hadde jeg også et innlegg om i den andre bloggen min en gang, se HER.)

Om navnet på denne bloggen

Boka Bevingede ord (Evensberget/Gundersen, Den norske bokklubben 1982) forklarer uttrykket «Katolsk i hodet» slik:

«Uttrykk som oppstod en tid etter reformasjonen og betydde: ikke riktig i hodet, forvirret. Finnes hos Moth [referanse til håndskriftsamling fra 1700-tallet i Det Kgl. Bibliotek i København]. I Erasmus Montanus 3,2 og 3,5 lar Holberg Jesper Ridefoged og Jeronimus bruke uttrykket.»

Et opprinnelig nedsettende uttrykk, med andre ord, men jeg gjør som Sigrid Undset da hun ga en bok den ironiske tittelen «Katholsk propaganda», jeg vender ironien mot seg selv.

Menneske først - kristen så

Dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn betydde mye for meg personlig, i den prosessen jeg gjennomgikk da jeg ble katolikk - eller rettere sagt; i den prosessen som tydeliggjorde for meg at det var katolikk jeg var (denne distinksjonen er viktig for meg, og jeg skal komme tilbake til den når jeg skal skrive om min egen konvertering. Selv om jeg konverterte først 33 år gammel, har jeg nemlig som troende menneske aldri vært noe annet enn katolikk.)

Det er vanskelig å forklare i dag hvilken rolle Hallvard Rieber-Mohn spilte i den norske offentlighet i 1960- og 1970-årene. Man kan vel trygt si at ingen katolsk prest hverken før eller siden har vært så synlig og til stede i norske medier som ham. Fast spaltist i aviser og tidsskrifter, selvskreven debattant i ethvert NRK-program som hadde med religion eller europeisk kultur og politikk å gjøre.

Da jeg kom inn i ”kretsen rundt” dominikanerklosteret i Neuberggaten, var han fortsatt til stede, men preget av sykdom. Jeg så ham bare noen få ganger, og traff ham aldri ansikt til ansikt. Faktisk døde han samme år som jeg ble opptatt i Kirken. Men jeg skrev til ham en gang, angående en særoppgave jeg skulle skrive om Carl von Ossietzky, og fikk et særdeles hyggelig og personlig brev tilbake, skrevet med Rieber-Mohns nærmest kalligrafiske håndskrift. Dette brevkortet oppbevarer jeg som om det skulle være en relikvie.

Rieber-Mohn var en produktiv forfatter. Den av bøkene hans som har hatt størst betydning for meg, er prekensamlingen Menneske først - kristen så. Det er et Grundtvig-sitat, og ut fra mitt kjennskap til Rieber-Mohn kunne det gjerne vært - og var kanskje - hans personlige motto. Rieber-Mohn innleder denne boken med noen ord som var en veritabel aha-opplevelse for meg:

«Menneske først - kristen så. Mange kjenner nok opphavet til dette fyndordet, den store danske teologen og folkelæreren N.F.S. Grundtvig. I nordisk kristenliv har knapt noen sett så klart og med så veldige konsekvenser denne grunnsannhet: Evangeliets mysterier er ikke bare innsiktet på det sant og ekte menneskelige. De forutsetter det.
Evangeliet er ikke bare en dom over Verden og menneskets falne natur. Evangeliet imøtekommer og bekrefter så meget av det gode som også bor i vårt vesen. Evangeliet renser og løfter det inn i en større - den største - sammenheng. Evangeliet gir oss mennesker vår egentlige identitet tilbake, både som individer og som folk. Som bare mysterium, er kristendommen lukket og utilgjengelig. Men som bare snill og byggende menneskelighet, er den til gjengjeld forvansket og forrådt. Det er i båndet mellom de to, mysterium og humanitet, at kristentroen bevarer sin tidløse spenning og sin gyldighet for oss alle. Dette bånd er dens stadig fornyede livskraft, dens fortsatte vitalitet.»

Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.