tirsdag 6. april 2010

Ubehaget i Kirken





















Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket hva Herren hadde sagt, at 'før hanegal idag vil du tre ganger ha nektet å kjennes ved meg'. Og han gikk ut og brast i bitter gråt.

Lukas 22, 61-62

Kirken opplever det som er blitt betegnet som dens kanskje største krise siden reformasjonen. Lik velter ut av alle skap og vitner om en gammel og inngrodd ukultur for seksuelle og voldelige overgrep mot barn. Det man trodde var lokale fenomener i USA og Irland har vist seg å ha et langt større omfang enn som så.
Vår biskop Bernt sier at han i sine 28 år i Kirkens tjeneste aldri har opplevd en så tung tid som dette, og går ut fra at det også gjelder for hans medtroende.
Overgrep av denne art er ille nok uansett i hvilket miljø og hvilken sammenheng de forekommer, men for mange troende oppleves det ekstra ille at de vi snakker om her, har skjedd i Kirken og er utført av mennesker som skal fremstå som moralske forbilder for andre og være gjenstand for absolutt tillit.

Reaksjonene lar ikke vente på seg: Dette går på troen løs for mange. I det dypt katolske Østerrike opplever Kirken en bølge av utmeldelser, står det i Aftenposten i dag. Det gjelder trolig ikke bare Østerrike. Tilbake står en svekket Kirke, sviktet av sine egne (fordi den har sviktet dem), og utsatt for en storm av kritikk og hån fra Kirkens ytre fiender. Og det i en tid da den kristne tro i den vestlige verden allerede på forhånd er utsatt for store prøvelser og iherdige angrep.

Meget urettferdig har pave Benedikt vært beskyldt for å fornekte fenomenet og skjule spor, sier biskop Bernt. Men skal man tro mediene, er disse beskyldningene kanskje ikke så svakt funderte likevel. At paven ikke nevnte overgrepsskandalene med et ord i sin påsketale, er i seg selv en form for unnfallenhet, i hvert fall tolkes det slik. Men mye tyder dessverre på at paven viste den samme unnfallenhet i sin kardinaltid, ved ikke å gripe effektivt inn når og hvor han kunne ha gjort det, og dermed bidro til å muliggjøre nye overgrep.

At overgriperne ikke har tatt Jesu ord om «disse mine minste små» inn over seg, ligger i sakens (u)natur. At deres overordnede later til heller ikke å ha gjort det, er verre. Jesus uttrykte seg i enkle bilder og vendinger for at alle skulle forstå ham. I Kirkens toppledelse finner vi de mest glimrende intellekter, men som ethvert livserfarent menneske vet, vandrer intelligens og klokskap ikke alltid på de samme veier. Selv de mest skarpskårne teologiske overlegninger er ingenting verd hvis man ikke har skjønt de enkleste ord fra Kirkens herre, Kristus.

Når det gjelder paven, vil noen kanskje unnskylde hans antatte uforstand med miljøet og tiden han er oppvokst i. Mon ikke filmen «Det hvite båndet» er både tids- og kulturtypisk? Pavens bror skal angivelig ha slått barna i et kor han dirigerte for å få dem til å synge bedre. Kanskje en helt kurant ting å gjøre for et menneske med hans bakgrunn. Men det gir oss i så fall en meget ubehagelig mistanke om at paven rett og slett ikke skjønner problemets art. Den ganske nære fremtid vil forhåpentligvis vise om jeg gjør paven urett eller ikke. Jeg håper jeg gjør det, men foreløpig er det lite ved hans måte å håndtere situasjonen på som demper min uro og bekymring så vel for hans rolle i det hele som ubehaget i Kirken akkurat nå.

Men hva så, spør jeg meg selv -- kan vi i denne situasjonen feire eukaristien «i enhet med vår pave Benedikt»? Svaret er, paradoksalt nok, et ubetinget ja. Kirken er ikke Vatikanet, Kirken er oss; de troende. Akkurat nå trenger den kanskje oss mer enn vi trenger den. Djevelen har gjort et godt stykke arbeid -- i årevis har han jobbet iherdig med å angripe Kirken innefra, direkte i menneskenes hjerter. Det har vist seg kanskje å være langt mer effektivt enn å understøtte dens ytre fiender.

Men Kirken er vant til synd: «Et kristent folk er ikke det samme som et folk av dydsmønstre. Kirken har gode nerver, den er ikke redd for synden, tvert imot. Den ser den rolig rett i øynene og tar til og med synden på seg, slik som vår Frelser,» som George Bernanos sier i Underet i de tomme hender/En landsbyprests dagbok.

Det begynte allerede med Peter i yppersteprestens gård, la oss ikke glemme det. Det var på dette skrøpelige menneskematerialet Kristus bygde sin Kirke, den Kirken han lovet å være med til evig tid.
Den Kirken må vi være solidariske med hvis vi vil være solidariske med Kristus.

Gunnel Vallquist
sier det slik: «Min solidaritet med all synd i kyrkan - liksom med all helighet. Jag är solidarisk med den synd som begås av kyrkans män, solidarisk genom mina egna synder, de enda som för mig äger definitiv verklighet, aldrig kan ifrågasättas. Solidarisk med heligheten är jag genom min fattige och envisa längtan att verkligen älska Gud.» (Till dess dagen gryr, 1977)

Ved den krisen Kirken nå er kastet ut i, tester Djevelen også oss. Hvordan slike tester skal håndteres, har mesteren selv vist oss.
La oss be for Kirken. Og la oss i all ydmykhet prøve å vise verden hva Kirken egentlig er.

3 kommentarer:

Ståle sa...

En meget god og innsiktsfull kommentar.

Iselin Sunniva sa...

Alle pedofiliskandalane med prestar starta på 1960-talet. Det er Gud som gjer verda endå eit bevis på at Andre Vatikankonsiliet ikkje er Katolsk. Sjekk bloggen min
http://kvitekristkvinne.blogspot.com Helsing Iselin

Tehme Melck sa...

Ståle: Takk for det.
Iselin Sunniva: Jeg deler ikke ditt syn på Vaticanum II. At pedofiliskandalene begynte i 1960-årene er neppe heller historisk korrekt.

Related Posts Plugin for WordPress, Blogger...