"Se ikke på våre synder, men på din Kirkes tro ..."

Sentralt i katolsk kristendom står opplevelsen av Kirken som fellesskap. Dette fellesskapsprinsippet er en overlevering fra kristendommens første tid, ja, allerede fra disippelkretsen, og fra den aller første skaren av kristne, selve urkirken. Jeg husker selv fra da jeg konverterte, den nesten overveldende følelsen av å bli en del av dette enorme vertikale og horisontale fellesskapet, "den katolske kirkes fulle fellesskap", i enhet med alle troende til alle tider.

Jeg har lyst til å belyse dette med to sitater, vidt atskilte, men likevel med en indre sammenheng.

"Slik hun hadde møtt kristendommen gjennom protestantismen, kunne enhver ha sin personlige overbevisning og sin subjektive oppfatning om Gud. Der var troen en smakssak, det dreide seg bare om et kristelig farvet livssyn, forskjellig for de ulike mennesker. Men det syntes Sigrid Undset var det samme som at hver enkelt trodde på seg selv, det ble nærmest som å melde seg ut av menneskenes brorskap. Hun trengte ingen Gud som bare var enig med henne, en som hun skapte seg selv. Hun ville vite sannheten, autorisert i Kirken."

Fra Tordis Ørjasæter: Menneskenes hjerter. Sigrid Undset - en livshistorie. Aschehoug 1993.


"Et voksent menneske har selvsagt sin gudgitte frihet til å si ja eller nei til Kirkens tro. Enhver må følge sin samvittighet også i så viktige veivalg - å handle på tvers av samvittigheten er alltid en synd. Men den som sier ja til Kirkens tro, opplever sine egne trosvanskeligheter og sin egen religiøse utilstrekkelighet i et nytt perspektiv: Kirkens tro er det primære. Det kan være trekk ved den som glipper unna min fatteevne, eller virker tillukkede og taler forbi meg. Siden skjønner man gradvis litt mer. Det er som med et landskap eller et kunstverk: man oppdager mer og ser klarere etter hvert. Og det er ikke landskapets eller kunstverkets feil at mitt første synsinntrykk var utilstrekkelig. Kirkens tro er større enn min. Den som sier ja til den, kan erfare seg båret av Kirkens tro, også når min egen trosevne kommer til kort eller virker tørrlagt."

Fra Lars Roar Langslet: På din Kirkes tro. Maximillian Kolbe Utgivelser 2001

Sitatet

Som noen kan ha lagt merke til, har jeg innført en liten sitatspalte i høyre kolonne. Tanken er at disse sitatene skal skiftes ut med relativt hyppige mellomrom, og det dreier seg om katolsk relevante sitater fra skjønnlitteraturen. Man vil kunne få frem samtlige sitater ved å klikke på temaet "sitater". Det første sitatet var:


- Å, jeg vil bli katolikk, ropte hun i en undertrykt, voldsom tone som ville ha gitt henne syndsforlatelse fra selve Gud fader.

Fra Honoré de Balzac: Scener fra kurtisanenes liv

Og i dag er det et nytt sitat.

Pater Ronald er død

Som fransiskanermunk
føler jeg meg som en kirkens vagabond

En fransiskaner
opplever Gud i alt

Vi sitter ikke og diskuterer håndbevegelser
mens verden går videre og mennesker dør


Tekst og foto fra Annelise Knutsen/Guro Waksvik: Klosterliv, Genesis forlag 2000

Ord for dagen

"Intet er så gripende som å iaktta hvilken skamfølelse, hvilken dulgt indignasjon, det vekker i det gode selskap når man uten blasfemi tillater sig å nevne navnet Jesus Kristus."

Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder, Dreyers Forlag 1945.

Viktig utstyr

St. Kristoffer øverst til høyre.



Bilen min har «alt utstyr» som det heter i slike kretser - fem trinns automatgir (Tiptronic), cruise control, avstandssensorer, elektrisk takluke, klimaanlegg og jeg vet nesten ikke hva annet. Men om aldri så velutstyrt (og formodentlig skrudd sammen av gode katolikker, siden den er produsert i Syd-Tyskland), manglet den likevel noe vesentlig. Det har jeg til gjengjeld utstyrt den med selv, og det er en liten medaljong med St. Kristoffer, som er klistret til dashbordet.
Den gangen jeg var drosjeeier i hovedstaden, for mange år siden nå, hadde jeg den samme medaljongen og det samme bilmerket. Og da satt medaljongen meget lett synlig plassert mellom to luftdyser midt på dashbordet.
«Det var da et fint merke for Skiforeningen De har der, sjåfør,» bemerket en eldre kvinnelig passasjer en gang. Jeg forklarte da at det ikke hadde noe med skiløping å gjøre, men at det var den hellige Kristoffer som var i ferd med å bære Jesusbarnet over en elv i Lille-Asia et sted, under familiens flukt til Egypt. Og at Kristoffer siden har vært de veifarendes skytshelgen.
«Å ja,» sa damen høflig. Min lille bibelske beretning (om enn muligvis apokryf) fortalte henne sikkert ikke så mye. Men for meg er det utenkelig å kjøre bil uten å ha den hellige Kristoffer med på ferden. Sammen med min personlige skytsengel har han alltid passet godt på meg i trafikken, både som yrkessjåfør og som privatbilist.

Fem sitater om bønn

«Jeg vet jo godt at ønsket om å be allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer.»
Georges Bernanos: Underet i de tomme hender (En landsbyprests dagbok)

«Det er ikke nok for et religiøst menneske stadig å be til Jesus, hun må være en bønn i seg selv.»
William Somerset Maugham: Det farvede slør

«Du selv er opphavet til alt, ikke minst til min bønn.»
Pierre Teilhard de Chardin: Om menneskets fremtid

«Med andre ord så bevirker bønn ingen forandring i Gud, men i oss selv.»
Richard P. McBrien: Catholicism

«Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For enhver som ber, skal få, den søkende skal finne, og den som banker, ham skal det bli lukket opp for.»
Matteus 7, 7-8

Right here, right now

Jeg leser nå en bok av den amerikanske journalisten og forfatteren Elizabeth Gilbert, som heter Eat Pray Love. Den har gått som en farsott verden over de siste årene, og kanskje har du sett den i din nærmeste bokhandel. Undertittelen er «One Woman’s Search for Everything», og det lyder både banalt og svulstig. Boken er skrevet i jeg-form, og vi får tro at Elizabeth Gilbert forteller om seg selv; sin skilsmisse, sine problemer med å finne seg selv og sin plass i verden. Det er dette hun reiser ut for å jakte på, i Italia, i India og i Indonesia. (Legg merke til at alle landene begynner på I - en bokstav identisk med det engelske ordet for «jeg».)

Altså en bok om en navlebeskuende ung amerikansk kvinne som reiser ut i verden for å finne seg selv? Kan det bli mer chick lit?
Denne boka har fått mange lovord, og jeg hadde ikke selv lest mange sidene før heller ikke jeg klarte å legge den fra meg. For det første kan Gilbert skrive, og hun er faktisk en ærlig, søkende sjel som for det første beretter om personlige opplevelser og erfaringer mange vil kjenne seg igjen i, og samtidig er en god observatør av mennesker hun møter og steder hun opplever. Og så har hun en befriende likefrem måte å fortelle på, helt uten forstillelse og intellektuelt jåleri.

Jeg leser nå om hennes opphold hos en guru på en ashram i India, og her sier hun noe som etter min mening er verd å lese for alle som av ærlig hjerte prøver å finne frem til og fastholde den kjernen i seg selv og verden vi kaller Gud, enten det nå skjer i en ashram i India eller i et katolsk kirkerom - eller rett og slett der vi befinner oss akkurat her og nå:

«You are always digging in the past or poking at the future, but rarely do you rest in this moment. It’s something like the habit of my dear friend Susan, who - whenever she sees a beautiful place - exclaims near in panic, «It’s so beautiful here! I want to come back here someday!» and it takes all of my persuasive powers to try to convince her that she is already here. If you’re looking for union with the divine, this kind of forward/backward whirling is a problem. There’s a reason they call God a presence - because God is right here, right now. In the present is the only place to find Him, and now is the only time.»

Elizabet Gilbert: Eat Pray Love.