Tegn

Noen krever bevis for å kunne tro, slik allerede apostelen Thomas gjorde det: «Får jeg ikke ser merkene efter naglene i hans hender og legge min finger i dem, og får jeg ikke legge hånden i hans side - da kan jeg umulig tro det.» Et drøyere krav har vel ingen kommet med hverken før eller siden. Det ble som kjent innvilget, og dermed hadde ikke Thomas noe valg lenger. «Ja, nå tror du, fordi du fikk se; salige er de som kommer til troen uten å se,» sa Jesus. Og siden har alle troende pent måttet klare seg uten dette bokstavelig talt håndfaste beviset. For mange er troen uansett så selvfølgelig at de klarer seg uten, for andre sannsynligvis mer av et vågestykke, jfr. Kierkegaards sammenligning med å kaste seg ut på de sytti tusen favners dyp.

Andre igjen får bevis, uten å be om det. Biskop Gran forteller i første bind av sin selvbiografi, En hånd på min skulder, om sin vei til den katolske kirke:

«Opptakten til min odyssé, som på sikt skulle gi mitt liv en utforutsett orientering, var helt presis, og kunne, om så var ønsket, tidfestes nøyaktig. Den fant sted en natt mens jeg av ukjente grunner ikke fikk sove. Med ett var det som om en kraft, en separat eksistens, rørte ved innsiden av mitt hjerte. Opplevelsen var voldsomt, og står like tydelig i erindringen mens dette skrives.
Neste dag levde jeg imidlertid under konstant inntrykk av opplevelsen, uten at jeg kom til klarhet over hva som kunne ha skjedd. Først under middagen, som Fasting og jeg normalt inntok uten mange ord, fortalte jeg om nattens opplevelse og min intense undren. 'Og hva er svaret?' spurte han. Plutselig visste jeg det: 'Gud,' sa jeg bare. Hvoretter en demning brast i meg, som i sin tur utløste bølger av hittil ukjente følelser.»

Også Kjell Arild Pollestad opplevde et tegn da han som ung, protestantisk turist i Roma mer eller mindre tilfeldig havnet i kirken Santa Maria Maggiore skjærtorsdag i 1971. Det forteller han om i Veien til Rom:
«Da den enorme menigheten ba syndsbekjennelsen, må det ha lydd som et lite tordenskrall mellom søylene, og likevel var jeg i en slags lomme av stillhet hvor bønnen ble en mild og fjern dyr. Jeg har ingen ord som kan beskrive denne tilstand. Likesom stillheten overdøvet lyden, så var jeg helt alene og samtidig forenet med alle, i en uforklarlig og sval varme som strømmet inn i meg fra den bedende menigheten. Jeg vet heller ikke om det var jeg eller en annen som uttalte ordene, eller om de overhodet ble uttalt, men hele min bevissthet, ja hele mitt vesen ble fylt av en visshet som siden ikke har forlatt meg, uansett hvordan livet ellers har artet seg. Og vissheten var: Her er Gud.»

Nøyaktig den samme vissheten opplevde jeg selv første gang jeg befant meg i et katolsk kirkerom. Min opplevelse artet seg litt annerledes enn Pollestads, men like gjennomgripende. Og i likhet med ham kan jeg si:

«Jeg har aldri skjønt det som skjedde i Santa Maria Maggiore under denne skjærtorsdagens aftenmesse til minne om Kristi innstiftelse av nattverden. Det finnes så vidt jeg kan begripe ingen trekk i min karakter, ingen episoder i mitt liv som kunne forberede meg til, eller på noen måte innvarsle, en slik opplevelse. Jeg hadde heller ingen grunn til å forvente at noe slikt skulle vederfares meg. Det hadde ikke engang vært min hensikt å gå til gudstjeneste; pavemessen palmesøndag var mer enn nok for mitt vedkommende. Og nå var jeg altså på et øyeblikk blitt fylt av en urokkelig overbevisning om at det som skjedde her, det disse menneskene trodde og bekjente, det var det som var sant. Jeg var blitt troende. Det var blitt lukket opp for meg før jeg rakk å banke på.»

Heller ikke jeg hadde noen som helst forventning til en slik type opplevelse. Riktig nok var jeg troende fra før, men ikke medlem av noe kirkesamfunn. Jeg var søkende i den forstand at jeg ville finne et sted hvor troen kunne høre hjemme - derfor hadde jeg bestemt meg for å oppsøke en rekke kirkesamfunn for å se om det var noe som passet for meg. Den katolske kirke var nummer to i rekken - og lenger kom jeg ikke. Opplevelsen jeg hadde, som i motsetning til Pollestads skjedde i et nesten folketomt og nakent kirkerom (paradoksalt nok St. Dominikus kirke i Oslo like før en hverdagsmesse), var ikke bare en slags bekreftelse av troen, men forbandt den også med den katolske kirke. Uten å gå i detaljer kan jeg si at jeg hadde en oversanselig opplevelse av Kristi tilstedeværelse i nattverden og i kirkerommet, 'utløst' ved å betrakte det røde lyset ved tabernakelet - stort annet var det ikke å se på. Det kunne like gjerne stått med neonbokstaver på den hvite veggen: 'Her er jeg. Dette er virkelig.' Det hadde ingenting med intellektuell, rasjonell innsikt eller tenkning å gjøre, det var en rent fysisk fornemmelse som manifesterte seg i hver eneste fiber i kroppen, en bokstavelig talt gjennomgripende opplevelse, ulik noe annet jeg har opplevd før eller siden.

For ordens skyld gjør jeg oppmerksom på at jeg ikke visste noe som helst om den katolske kirke fra før, jeg hadde ikke engang hørt om begreper som transubstansiasjon og realpresens, og min opplevelse fant sted flere år før Pollestad fortalte om sin i bokform. Jeg hadde ikke engang hørt om opplevelser som dette, og mener for øvrig at jeg ikke er den typen menneske som har legning for det. For ordens skyld gjør jeg også oppmerksom på at jeg selvsagt ikke var påvirket av noe som helst - ulikt mange andre i min generasjon har jeg aldri prøvd noen form for narkotikum eller bevissthetsutvidende stoff, og den perioden av mitt liv som det her er snakk om nøt jeg knapt nok alkohol.

Andre har karakterisert opplevelser min opplevelse som en direkte gudserfaring. Det er et ord jeg selv ikke våger å bruke. Men en slik opplevelse er likevel så gjennomgripende og skjellsettende at den forandrer hele ens liv. Fra da av er tvil ikke lenger et valg man har, for da måtte man benekte det man har opplevd, og en opplevelse av denne kaliber kan man ikke fornekte uten å lyve for seg selv. Man føler seg som en utvalgt, jeg hadde nær sagt på godt og ondt, men når alt kommer til alt kan man vanskelig betrakte noe slikt som annet et gode, som en enestående gunst man hverken har forventet eller bedt om.

En direkte gudserfaring? En svimlende tanke. Skulle det virkelig være mulig at Gud gir noen av oss et håndfast tegn for å få oss på plass der han vil ha oss? Jeg har ingen annen forklaring på det.