Pater Ronald er død

Som fransiskanermunk
føler jeg meg som en kirkens vagabond

En fransiskaner
opplever Gud i alt

Vi sitter ikke og diskuterer håndbevegelser
mens verden går videre og mennesker dør


Tekst og foto fra Annelise Knutsen/Guro Waksvik: Klosterliv, Genesis forlag 2000

Ord for dagen

"Intet er så gripende som å iaktta hvilken skamfølelse, hvilken dulgt indignasjon, det vekker i det gode selskap når man uten blasfemi tillater sig å nevne navnet Jesus Kristus."

Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder, Dreyers Forlag 1945.

Viktig utstyr

St. Kristoffer øverst til høyre.



Bilen min har «alt utstyr» som det heter i slike kretser - fem trinns automatgir (Tiptronic), cruise control, avstandssensorer, elektrisk takluke, klimaanlegg og jeg vet nesten ikke hva annet. Men om aldri så velutstyrt (og formodentlig skrudd sammen av gode katolikker, siden den er produsert i Syd-Tyskland), manglet den likevel noe vesentlig. Det har jeg til gjengjeld utstyrt den med selv, og det er en liten medaljong med St. Kristoffer, som er klistret til dashbordet.
Den gangen jeg var drosjeeier i hovedstaden, for mange år siden nå, hadde jeg den samme medaljongen og det samme bilmerket. Og da satt medaljongen meget lett synlig plassert mellom to luftdyser midt på dashbordet.
«Det var da et fint merke for Skiforeningen De har der, sjåfør,» bemerket en eldre kvinnelig passasjer en gang. Jeg forklarte da at det ikke hadde noe med skiløping å gjøre, men at det var den hellige Kristoffer som var i ferd med å bære Jesusbarnet over en elv i Lille-Asia et sted, under familiens flukt til Egypt. Og at Kristoffer siden har vært de veifarendes skytshelgen.
«Å ja,» sa damen høflig. Min lille bibelske beretning (om enn muligvis apokryf) fortalte henne sikkert ikke så mye. Men for meg er det utenkelig å kjøre bil uten å ha den hellige Kristoffer med på ferden. Sammen med min personlige skytsengel har han alltid passet godt på meg i trafikken, både som yrkessjåfør og som privatbilist.

Fem sitater om bønn

«Jeg vet jo godt at ønsket om å be allerede er en bønn, og at Gud ikke forlanger mer.»
Georges Bernanos: Underet i de tomme hender (En landsbyprests dagbok)

«Det er ikke nok for et religiøst menneske stadig å be til Jesus, hun må være en bønn i seg selv.»
William Somerset Maugham: Det farvede slør

«Du selv er opphavet til alt, ikke minst til min bønn.»
Pierre Teilhard de Chardin: Om menneskets fremtid

«Med andre ord så bevirker bønn ingen forandring i Gud, men i oss selv.»
Richard P. McBrien: Catholicism

«Be, så skal dere få, let, så skal dere finne, bank på, så skal det bli lukket opp for dere. For enhver som ber, skal få, den søkende skal finne, og den som banker, ham skal det bli lukket opp for.»
Matteus 7, 7-8

Right here, right now

Jeg leser nå en bok av den amerikanske journalisten og forfatteren Elizabeth Gilbert, som heter Eat Pray Love. Den har gått som en farsott verden over de siste årene, og kanskje har du sett den i din nærmeste bokhandel. Undertittelen er «One Woman’s Search for Everything», og det lyder både banalt og svulstig. Boken er skrevet i jeg-form, og vi får tro at Elizabeth Gilbert forteller om seg selv; sin skilsmisse, sine problemer med å finne seg selv og sin plass i verden. Det er dette hun reiser ut for å jakte på, i Italia, i India og i Indonesia. (Legg merke til at alle landene begynner på I - en bokstav identisk med det engelske ordet for «jeg».)

Altså en bok om en navlebeskuende ung amerikansk kvinne som reiser ut i verden for å finne seg selv? Kan det bli mer chick lit?
Denne boka har fått mange lovord, og jeg hadde ikke selv lest mange sidene før heller ikke jeg klarte å legge den fra meg. For det første kan Gilbert skrive, og hun er faktisk en ærlig, søkende sjel som for det første beretter om personlige opplevelser og erfaringer mange vil kjenne seg igjen i, og samtidig er en god observatør av mennesker hun møter og steder hun opplever. Og så har hun en befriende likefrem måte å fortelle på, helt uten forstillelse og intellektuelt jåleri.

Jeg leser nå om hennes opphold hos en guru på en ashram i India, og her sier hun noe som etter min mening er verd å lese for alle som av ærlig hjerte prøver å finne frem til og fastholde den kjernen i seg selv og verden vi kaller Gud, enten det nå skjer i en ashram i India eller i et katolsk kirkerom - eller rett og slett der vi befinner oss akkurat her og nå:

«You are always digging in the past or poking at the future, but rarely do you rest in this moment. It’s something like the habit of my dear friend Susan, who - whenever she sees a beautiful place - exclaims near in panic, «It’s so beautiful here! I want to come back here someday!» and it takes all of my persuasive powers to try to convince her that she is already here. If you’re looking for union with the divine, this kind of forward/backward whirling is a problem. There’s a reason they call God a presence - because God is right here, right now. In the present is the only place to find Him, and now is the only time.»

Elizabet Gilbert: Eat Pray Love.

Barnetro og voksentro

Om barnetro sier Langslet (jfr. innlegget under):

"I vårt land hører vi ofte om barnetroen. 'Jeg har bevart min barnetro,' sier fromme gamle mennesker. Det er vakkert som bilde, og det står jo i Evangeliet at vi må bli som barn igjen. Men selv et vakkert bilde kan strekkes for langt. Barnetro er selvsagt utmerket - for barn. Men vi bør huske Apostelens ord: 'Da jeg var barn, talte jeg som et barn, tenkte jeg som et barn, dømte jeg som et barn; men da jeg ble mann, la jeg av det barnslige.' )1. Kor. 13, 11)

Av troende voksne mennesker kreves en voksen tro. Den må integreres i personligheten, prøves mot våre modne erkjennelser og erfaringer - og ikke forvises til et skjermet, infantilt anneks av vårt sjeleliv. Troen er en stor gave - men kanskje bør vi innrømme at det er også tvilen, for vi er skapt til tankens uro og modne overveielser. Gud må ha hatt en mening med å skape oss slik. Vanskeligheter melder seg alltid, og vi bør ikke reagere på dem med å trekke klaffene ned og nekte å tenke. Utfordringen er at vi skal vokse på dem. Og som kardinal Newman har sagt: Tusen vanskeligheter utgjør ikke en tvil.

Hva er det da som kjennetegner en voksen tro? Mange mener at det må være en kritisk og eklektisk holdning til de mange trossannheter som frembys. Eller om jeg får lov å karikere: De innbyr oss til å vandre langs trossannhetenes tilbudsdisk nesten som ved hotellenes lunchbuffeter, og forsyne seg med det man har lyst på, men la det andre ligge urørt. Slik kan enhver komponere sin egen trosmeny: 'Jeg godtar at Jesus er Guds sønn, men dette med jomfrufødsel og legemlig oppstandelse kan jeg slett ikke godta.'

Men troen, Kirkens tro, er en sammenhengende helhet, selv om ikke alle elementer i den er like sentrale. Kirkens tro ble båret videre ved apostlenes vitnesbyrd gjennom århundrer, avklart og utdypet av kirkefedree, konsilene, teologiske meningsbrytninger som hører til de viktigste innslag i tenkningens historie. Kirken er, som allerede Paulus sier (f.eks. 1. Kor. 12, 27) Kristi legeme, der han er hodet og vi er lemmene, og troen er så å si hans åndedrett gjennom dette usynlige legeme. Kirkens tro har derfor de samme fire kjennetegn som Kirken selv har ifølge trosbekjennelsen: den er én, hellig, katolsk (dvs. universell) og apostolisk (dvs. bygget på apostlenes vitnesbyrd).

Den som utenfra forholder seg til Kirkens tro etter den moderne selvplukk-metoden, lider av en intellektualistisk misoppfatning om hva kristen tro er, og opphøyer seg selv til individualistisk overdommer over Kirkens trosvitnesbyrd."