Katolsk i hodet

Glem ikke bønnen

2012-01-17T21:15:00.003+01:00

Glem ikke bønnen. Er din bønn oppriktig, vil det alltid glimte frem en ny følelse i den, en ny tanke som du før ikke har kjente, og som gir deg nytt mot; du vil forstå at bønn er oppdragelse. Og husk videre dette: hver dag, så ofte du bare kan, skal du gjenta for deg selv: "Herre, forbarm deg over alle dem som i dag står frem for deg." For hver time og hvert øyeblikk forlater tusener av mennesker sitt liv på denne jord, og deres sjel står frem for Herren, - og hvor mange av dem forlater ikke jorden i ensomhet, uten at noen vet om det, i sorg og ve, så ikke noen ynkes dem eller i det hele tatt vet om dem, om de har levd eller ikke. Da kan det altså hende at din bønn fra jordens annen ende stiger opp til Herren for en sådans fred, selv om du slett ikke har kjent ham og han ikke deg. Hvor rørende for hans sjel, som i angst og beven står frem for Herren, i dette øyeblikk å føle at det finnes en som ber for ham også, at det er blitt igjen på jorden et vesen, som elsker ham også. Ja, og Gud vil se nådigere til eder begge; for om du alt har følt slik medynk med ham, hvor meget mer vil da ikke Han gjøre det, som er uendelig mer barmhjertig og kjærlig enn du. Og Han vil tilgi ham for din skyld.

Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov

To momenter angående spørsmålet om Gud har skapt mennesket eller omvendt

2012-01-07T18:28:00.001+01:00

«Å benekte religionens sannhet, å fornekte Gud, er å fornekte sin egen menneskelighet - det er å bli mindre menneske. For hvem skulle ha nedlagt dette ubendige begjær i menneskets hjerte om ikke Gud som skapte oss?»
Pater Per Bjørn Halvorsen OP: Katolske prekener, St. Olav Forlag 1989.

«I det attende århundre var det en gammel synder som sa at hvis det ikke var noen Gud, så måtte man oppfinne ham, s’il n’existait pas Dieu il faudrait l’inventer. Og mennesket har da også oppfunnet Gud. I og for seg ville det ikke vært noe merkelig og vidunderlig ved Guds eksistens; det vidunderlige er at en slik tanke - tanken om Guds nødvendighet - har kunnet oppstå i menneskets dyriske hjerne - en så hellig og opphøyet, en så rørende, en så vis tanke er jo i høye grad smigrende for mennesket.»
Fjodor Dostojevskij: Brødrene Karamasov
(Ivan Karamasov til broren Alosja. «Den gamle synderen» med sitatet, var Voltaire.)

Stable Influence

2011-12-26T10:13:00.001+01:00

De voksnes fest

2011-12-24T13:44:00.001+01:00

Siden Guds Sønn engang la seg på den kalde jord, midt i en morderslekt, og så på oss mennesker gjennom et barns øye, har vi aldri helt kunnet glemme ham. Uavlatelig har han siden søkt sitt herberge i våre tomme hjerter, våre overfylte sinn. Noen av oss har skamfulle ryddet ham en fattig plass i uthusene til vår bolig. Og noen har ant og fattet at julen egentlig ikke er noen 'barnas fest'. Den er tvert om minnedagen for noe som en skal være både voksen og moden i livet for å motta som en personlig utfordring: Guds kjærlighets skremmende og dragende tilbud.

Hallvard Rieber-Mohn: Fra 'De voksnes fest' i prekensamlingen Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976.

THE DIGITAL STORY OF THE NATIVITY

2011-12-22T11:19:00.002+01:00

King size bed

2011-12-18T09:34:00.002+01:00

Ikke rart Josef ser skeptisk ut ...

2011-12-15T15:45:00.003+01:00

Riktignok skal vi ha julespill for første gang i vår kirke i år, men jeg kan garantere at dette ikke er fra en av våre øvelser.

Hvorfor dinosaurene døde ut

2011-12-12T16:11:00.000+01:00

Biskopens førjulsbudskap til de troende

2011-12-09T17:42:00.010+01:00

Norges mest irriterende mennesker

2011-12-07T22:18:00.001+01:00

I adventstiden kommer de. De sureste og tverreste kronikkene og kommentarene, skrevet av de sureste og tverreste folkene i Norge: Ateistene. Innholdet i uttalelsene er det samme år etter år. Jula er egentlig ikke en kristen høytid. Juleevangeliet er et ran. Kirkegjengerne på julaften er en gjeng ryggesløse blautfisker. Jesus en banditt. Og det verste av alt: Han ble ikke født på julaften en gang. (Les mer HER)

Den liflige juleklangen av mammon

2011-12-03T21:38:00.020+01:00

Hvert år i advent hengir våre protestantiske medtroende seg til et selsomt ritual som kalles «julekonserter». For mange av dem er dette trolig deres eneste kirkebesøk i årets løp, og de betaler da i dyre dommer for å komme inn i sin egen kirke. Dette ritualet dreier seg om to ting: penger og følelser. Julen er følelsenes tid og den eneste begivenheten i kirkeåret protestanter klarer å forholde seg til. Jeg har et lønnlig håp om at de innerst inne vet at påsken er kristenhetens viktigste høytid, men jeg er slett ikke sikker. (Jeg hørte en gang en kvinnelig statskirkeprest som i en radiopreken uttalte følgende: «Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid.» Bare en protestant kunne formulere seg på en så vag måte om påsken.)

Men julen er grei for protestantene, for da kan de hengi seg uforbeholdent til følelsene. Og er det noe som gir protestanter «den rette julestemningen», er det julekonsertene. Litt åndelig føde må de jo ha i sin kommersielle og fråtsende advent. Hvor mange millioner dette kirkelige kremmermarkedet omsetter for i ukene før jul, kan bare bli spekulasjoner, men det dreier seg om mange titalls.

Tradisjonen begynte på et relativt behersket nivå for rundt 20 år siden. Det var visstnok presten Karsten Isachsens idé, i samarbeid med Rune Larsen og Anita Skorgan. I mange år hadde disse markedet for seg selv. Etter hvert har Skorgan og Larsen knyttet til seg Marian Aas Hansen og Tor Endresen. Og veteranene holder fortsatt koken: «Hele47 kirker skal Skorgan & co. besøke fram til 22. desember. Konserten iGjøvik går relativt sent på kvelden, ettersom firkløveret skal avvikle enforestilling på Lillehammer før de avslutter kvelden i Gjøvik kirke,» kunne Oppland Arbeiderblad melde 8. november i år.

Men i årenes løp har flere og flere artister oppdaget dette lukrative markedet. «De to neste ukene kan du velge mellom minst 60 julekonserter i vårt distrikt,» skrev Drammens Tidendes nettavis i desember 2007. Og aktivitetsnivået har neppe avtatt siden da.

I hvert fall for Larsens og Skorgans vedkommende heter det seg at overskuddet går til noe som heter Strømmestiftelsen. Det er formodentlig en veldedig organisasjon, som fungerer som moralsk alibi for artistene. I enkelte omtaler heter det seg at «deler» av overskuddet går til Strømmestiftelsen. Hva som er overskudd eller ikke, er langt på vei et regnskapsteknisk spørsmål. Det kan gjøres så stort eller lite som det passer. Og det er mange som skal ha sitt før veldedigheten kan tilgodeses.

Jeg ville gjerne tro at artistene bedriver disse konsertene for å spre det kristne julebudskap, men jeg er redd jeg er nærmere sannheten hvis jeg mistenker at de primært gjør det for pengenes skyld. Det blir «feil» å snakke om penger i denne forbindelse, uttalte Skorgan i et intervju en gang, og det tror jeg så gjerne. Det er nok ikke det aspektet artistene vil ha søkelyset rettet på.

Også Ole Paus har prøvd seg i dette markedet, og hadde anstendighet nok til å si følgende: «Her sitter jeg i glasshus, og skal være forsiktig, men det er klart at enkelte turneer kan virke som rene plyndringstokter. Jeg mener, hvis du harver over to-tre kirker om dagen hver dag i en måneds tid frem mot julaften, så er det ikke helt sikkert at det bare er ønsket om å spre fred og fryd som ligger bak.» (Oslopuls november 2008)Han er nok inne på noe der.
Elisabeth Andreassen bekrefter vel dette mellom linjene i et intervju med Oslopuls i 2008:

– Har du noen refleksjoner rundt bruken av kirken til julekonserter?
– Den står tom nesten hele året, så at den blir brukt av oss som faktisk er en del av den synes jeg er fantastisk.
– Trenger man å være personlig kristen for å synge det kristne budskap i kirken?
– Nei, jeg mener at det ikke er det viktigste. Å bare skulle lytte til de kristne og kirkens budskap er ikke noe som passer meg.
– Hvordan ser du på utviklingen av julekonserter i Norge?
– Jeg kan ikke svare for andre, men vi har et varmt og gledesfylt budskap i våre forestillinger. Jeg har gjort julekonserter siden 80-tallet, og merker at publikum fortsatt har et enormt behov for å gå i kirken i desember og høre en konsert på grunn av tradisjon.

I DETTE innslaget i Dagbladet i november 1998 sier domkantor Guttorm Ihlebæk i Fredrikstad domkirke følgende:- Julekonsertene er utvilsomt basert på kommersiell tenkning som Kirken ikke bør være med på. Jeg har tidligere spurt en av arrangørene direkte om han kan tenke seg at artistene fikk Norsk Musikerforbunds tarifflønn og vanlige overtidssatser for konsertene. Det var han ikke interessert i.- Kirken er et sted hvor man burde mane til større fordeling. Det er ille at en artist i løpet av en desembermåned skal tjene like mye som en kontorassistent gjør i løpet av et år. Men jeg ser også at kirkene henger seg på karusellen og hever husleia overfor arrangørene. Det blir etter min mening å ta imot judaspenger, sier Ihlebæk.

Men også i årets advent klinger nok mammon like liflig i de norske statskirkene, og tilhørerne får den følelsesmessige rusen de har betalt for. Den er til gjengjeld så sterk at de fleste klarer seg helt til neste advent før de igjen setter sine ben i en kirke.

Så trådte Jesus inn i tempelet, hvor han kastet ut alle dem som drev med kjøp og salg inne på tempelplassen; han veltet pengevekslernes bord over ende og kastet duekremmernes stoler om kull. Og så sa han til dem: «Det står skrevet: ’Mitt hus skal være et bønnens hus.’ Men dere har gjort det til et røverrede.»Matteus 21, 12-13

Guds gjøgler (?)

2011-11-28T13:01:00.009+01:00

Pater Miquel Pro S.J.

DENNE humoristiske katolske amerikanske bloggen, The Curt Jester, ble jeg nylig oppmerksom på. Som skytshelgen har bloggeren valgt en jesuittpater ved navn Miquel Pro: «Known as "God's Jester" - a martyr for the faith and a man of wisdom, fun, tricks, poetry, song, and dance. Thus seemed an appropriate Patron Saint of this blog.»Wikipedia-artikkelen (HER) sier ingenting om at Pro var en gjøgler, men når den nevner hans «ability to talk about spiritual subjects without being boring», kan jo det være et understatement. Derimot ga Wikipedia-artikkelen meg en «litterær» åpenbaring: Pro var nemlig ingen ringere enn modellen til hovedpersonen i Graham Greenes Makten og æren! Pro var riktignok ingen «whiskyprest» som Greenes hovedperson, men som denne ble Pro henrettet under den nådeløse forfølgelsen av de kristne i 1920-årenes Mexico, og saligkåret av Johannes Paul II i 1988.

Den som måtte interessere seg for det, kan finne en del omtale av Graham Greene på den litterære bloggen min, Aroundbooks. Som leser har jeg nemlig hatt et Graham Greene-år i år.

Søndagsord

2011-11-27T08:40:00.001+01:00

Kirken er oss en god og klok lærer. I adventstiden lar den oss gjenoppleve, i sinn og liturgi, hva det ville si: bare å håpe og vente på en frelser, frem mot hans fødsel. Men han er jo født, vi har feiret ham i to tusen år. Ja, men det er ingen lang tid i Gud, bare en kort fase. Denne lengsel etter Messias overfører Kirken på en annen: Lengselen hos oss som har sett og fått Frelseren, og allikevel håper og venter - ikke på liksom, men i alvor, fordi han kommer igjen som han sa.Hvert eneste menneskeliv og hele menneskenes tilværelse er en eneste advent - en venten og et håp, et mørke der dagen gryr. Det er ikke bare noe spesielt for de kommende fire uker. Mer enn en kristen tid, er ’advent’ en kristen holdning - noe en må tro og leve etter.Pater Hallvard Rieber-Mohn OP: ’Advent: Det kommende’, fra Menneske først - kristen så, St. Olav forlag 1976.

Verd å tenke på

2011-11-23T08:44:00.000+01:00

Søndagsord

2011-11-20T08:26:00.001+01:00

Søndagsord

2011-11-06T09:11:00.001+01:00

Kan man døpe i øl?

2011-11-03T22:43:00.005+01:00

Sigurd Eindridesson, erkebiskop 1231-1252.

Jeg har i et tidligere innlegg gjort oppmerksom på den amerikanske katolikken Taylor Marshalls blogg. DETTE innlegget, som dreier seg om hvorvidt det er lov å døpe i øl, fanget min interesse, ikke fordi jeg er noen øldranker, men fordi det var litt spektakulært. Mindre interessant ble det ikke da det viste seg å omhandle norske forhold. Det var erkebiskop Sigurd Eindridesson som i sin tid gjorde pave Gregor IX oppmerksom på at man i Norge av og til døpte i øl i mangel på vann. Biskopen forbød da dette i et brev i 1241, under henvisning til Johannes 3, 5, hvor Jesus sier: "Uten å bli født av vann og Ånd, kan ingen komme inn i Guds rike" (Gunnes' oversettelse). Historien bekreftes i DENNE artikkelen på Kirkens norske hjemmeside. Altså: ingen dåp i øl.

Alle hellige, be for oss

2011-11-01T19:36:00.001+01:00

LOL

2011-10-31T20:23:00.001+01:00

Søndagsord

2011-10-30T10:58:00.000+01:00

Dave Allens første møte med religionen

2011-10-28T16:58:00.006+02:00

Vi tåler denne på en fredag kveld, gjør vi ikke? Dave Allen er en komiker jeg alltid har satt høyt. Praktiserende ateist, karakteriserte han seg selv som. Og som ateister flest hadde han et nært forhold til religionen, i Allens tilfelle irsk katolisisme.Hvis du ikke vet hvem Allen var, kan du lese deg opp HER.

Facebook Apostles

2011-10-26T09:55:00.000+02:00

Facebook Apostles er også en nettressurs jeg har nytte og glede av (jfr. innlegget nedenfor).

American Catholic

2011-10-25T12:09:00.006+02:00

Denne nettsiden ble jeg oppmerksom på i dag, og den virker til å være en god katolsk ressurs. Jeg har blant annet abonnert på Minute Meditations. Dagens Minute Meditation lyder:Prayer is a lifelong conversation with the one who created us and loves us. We come to God in prayer as we are right now, not as we would like to be when we have it all together. Den er hentet fra denne boken:

Berømte katolikker

2011-10-24T21:30:00.002+02:00

Søndagsord

2011-10-23T14:09:00.002+02:00

Følg meg

2011-10-15T17:25:00.002+02:00

Søndagsord

2011-10-09T10:22:00.001+02:00

Du er elsket slik som du er - nøyaktig slik som du selv, når du elsker en annen, iblant kan beveges av det verste hos ham.
François Mauriac: Min tro
Oversatt av Albert Raulin

Hat og kjærlighet

2011-10-04T13:08:00.001+02:00

Hat later til å virke på de samme kjertlene som kjærlighet. Ja, det fremkaller til og med de samme handlinger. Hvis vi ikke hadde lært hvordan vi skal fortolke lidelseshistorien, ville da handlingene alene kunnet fortelle oss om det var den skinnsyke Judas eller den feige Peter som elsket Kristus?

Graham Greene: Slutten på leken (The End of the Affair)
Oversatt av Peter Magnus

Søndagsord

2011-10-02T10:14:00.001+02:00

Alle dager er helligdager.

Ateisme

2011-09-29T15:19:00.001+02:00

Jesus-mål

2011-09-06T13:28:00.004+02:00

«Det er viktig at ungane som veks opp, ikkje trur at Jesus snakka bokmål.»

Helga Hjetland, styremedlem i Noregs Mållag

Den som vil lese hele saken, finner den HER.

Ondskapens vesen

2011-07-25T13:16:00.001+02:00

Ondskapen møter oss alltid i menneskeskikkelse. Den har ingen annen ytre manifestasjon enn mennesket og dets handlinger.
T.M.

"Disse ateistene skjønner ingenting"

2011-07-03T22:26:00.001+02:00

«Er du katolikk?» spurte Gutten.
«Ja,» sa Rose.
«Det er jeg også,» sa Gutten. Han tok henne i armen og trakk henne med seg ut på den mørke, regnvåte gaten. Han brettet opp kraven på jakken sin og ga seg til å løpe, idet et lyn glimtet frem, og tordenen fylte luften. De løp fra port til port, helt ned til strandpromenaden hvor de søkte ly i et av regnværsskurene. De hadde det for seg selv denne larmende, tordensvangre natten. «Jeg har til og med vært med i et kor en gang,» betrodde han henne, og plutselig begynte han å synge med hes, brusten guttestemme. «Agnus Dei qui tollis peccata mundi, dona nobis pacem.» En hel forsvunnen verden dukket frem i stemmen hans - den klart opplyste kroken nedenfor orgelet, lukten av røkelse og nyvaskede messeserker, og musikken. Musikk, hva slags musikk spilte ingen rolle - «Agnus Dei», «kyss meg i natt og i morgen», «hvert postbud som ringer», «credo in unum Deum» - all musikk rørte ham, talte om ting han ikke forsto.
«Går du til messe?» spurte han.
«Av og til,» sa Rose. «Det kommer an på hvor meget jeg har å gjøre. Som oftest greier jeg ikke å komme meg av gårde i tide.»
«Det spiller ingen rolle for meg hva du gjør,» sa Gutten. «Jeg går ikke til messe.»
«Men du tror da vel?» sa Rose bønnfallende. «Du tror da vel at det er sant.»
«Det er klart det er sant,» sa Gutten. «Det er da ikke mulig å tenke seg noe annet,» fortsatte han hånlig. «Det er det eneste som det er mening i. Disse ateistene,» fortsatte han, «skjønner ingenting. Det er klart at Helvede finnes, Flammer og fordømmelse,» sa han med blikket festet på det mørke, urolige vannet og lynene og lyktene på Palace Pier som sloknet en efter en, «pinsler.»
«Og så Himmelen,» sa Rose engstelig, mens regnet øste ned.
«Kanskje det ja,» sa Gutten. «Kanskje det også.»

Graham Greene: Brighton Rock
Oversatt av Peter Magnus

Å favorisere det rene uten å fortrenge eller forakte det skitne

2011-06-23T21:50:00.001+02:00

«Sigrid Undset konverterte til katolisismen på Hamar i 1924 - om det var til Roma eller til pavekirken, er ikke helt klart. Overalt hvor hun taler om katolisismen, er det Roma hun tenker på. Byen gir henne en sammenheng i tilværelsen, fremviser livets paradokser og gir prøver på dets mangfold på en måte som hun ikke fant i det hjemlige. Det er ikke kirkelæren som doktrine, men Kirkens tro som livspraksis og livshorisont som tiltrekker henne.
Den gode Tordis Ørjasæter plukker frem en uttalelse i Jenny, der tittelfiguren sier: ’Det er bedre å få for lite av det nødvendige, enn aldri å få litt av det som er øverflødig. - Det overflødige er jo det man arbeider for og lenges efter.’ Som en nøkkel til Sigrid Undsets kjærlighetsforhold til Roma tør utsagnet være en treffende sammenfatning. Jenny parafraserer her en av Voltaires berømte sentenser: ’Bare det overflødige er av verdi. Det andre må vi skaffe oss i alle fall.’
Det store mysteriet i Sigrid Undsets forfatterskap er koblingen av lengsel og realisme, historiefromhet og modernitet, hengivelse og myndig fornuft. Koblingen virker ikke like ubegripelig i Roma som på Hamar. For hos Sigrid Undset var religionen aldri et svermerisk tilfluktssted fra alt annet. Tvert imot var det først gjennom fromheten og dens symboler at hun vant et realistisk blikk på menneskets lodd. Å favorisere det rene uten å fortrenge eller forakte det skitne er nettopp den katolske fromhetens egenartede kunststykke. Det er et pensum man kan lære i Roma.»

Fra Trond Berg Eriksen: Roma. Verdensteater og kulturreservat. Kagge forlag, Oslo 2009

Mariahagen

2011-06-18T19:13:00.005+02:00

Arbeidet med mariahagen er i gang. Mariastatuen skal stå like til høyre for spaden, der det skimtes en stubbe. Stubben skal selvsagt fjernes og erstattes av en form for fundament for statuen. Forestiller meg at jeg må få en smed eller noe til å lage en form for overbygg. Hekken i forgrunnen skal danne ytterveggen i rommet. Bak hekken i bakgrunnen til venstre ligger den japanske hagen. (Klikk på bildet for større versjon.)

Jeg har bestemt meg for å lage en mariahage. Med en hage på 1,7 mål har jeg plass nok. I den grad jeg har en overordnet plan for hagen, går det ut på å dele den opp i klart definerte tom. Det mest definerte rommet er den japanske delen, som ligger i det nederste hjørnet av hagen, og som er klart avgrenset fra omverdenen og resten av hagen med hekker, gjerder og porter. Den inneholder tradisjonelle elementer i en japansk hage, som steinlegging, grus, vintergrønne planter, dam, lykter etc. Det er ikke noe religiøst aspekt ved denne, selv om den appellerer til både sanser og sinn.
Nå har jeg tenkt å gi «det japanske rommet» selskap av et tilstøtende rom som skal være en mariahage. De to rommene skal ha felles inngang i midten og ytre sett utgjøre en lukket enhet i forhold til omverdenen, samtidig som de skal avgjøre to klart atskilte avdelinger innenfor denne enheten.
Jeg vet ikke hvorfor jeg har fått ideen til å lage en mariahage, men det har jeg altså, og jeg har nå planløsningen ferdig utarbeidet. Det praktiske arbeidet er påbegynt, blant annet er deler av hekken som skal omgi hagen, plantet. Hekker skal også spille en rolle inne i mariahagen, ved at man må gå gjennom om ikke en labyrint så i hvert fall en passasje av hekker før man kommer inn til mariastatuen. Dessuten skal det være ytterligere et rom i rommet, også det avsondret med hekker, med en josefstatue. Hvor statuene skal komme fra, vet jeg ikke foreløpig. Det vil ta år før hekkene har vokst til og mariahagen har fått sin rette karakter. I tillegg til ferdigplanting av hekker må det gjøres diverse annet grunnarbeid i form av grusing, steinlegging etc. Men jeg er i gang, og jeg gleder meg til det videre arbeidet.

Apropos mariahage, så har Taylor Marshall (se innlegget nedenfor) DETTE innlegget på bloggen sin om å bygge et marialter i hagen.

Som sagt har jeg stor hage. Den japanske delen helt nederst i bildet.

Glimt fra den japanske avdelingen.

Interessant blogg

2011-06-17T11:08:00.000+02:00

Ville bare gjøre oppmerksom på DENNE bloggen, skrevet av Taylor Marshall, en tidligere episkopal amerikansk pastor som nå er katolikk.

Ute, men hjemme

2011-05-03T20:28:00.004+02:00

Noe av det gode ved å være katolikk, er at uansett hvor i verden man er, finner man sine egne. I dag har jeg feiret aftenmessen i denne kirken i gamlebyen (sentro storico) i den lille italienske byen Terracina mellom Roma og Napoli. Litt før klokken fem nådde klokkene meg i leiligheten jeg bor i, som klamrer seg fast øverst på bymuren, bygget av de gamle romere. Kirkeveien var kort, bare ned noen trapper og gjennom noen smug, men på piazzaen foran kirken fikk jeg så sannelig også tatt noen skritt på en bit av de gamle romeres Via Appia. Trappen foran kirken er sannelig fra romertiden den også.
En paradoksal tilstand dette, å være norsk katolikk i et land som Italia. På den ene side er man selvsagt turist, men samtidig er man som katolikk på hjemmebane. Kirkene er ens egne, messen den samme, de religiøse uttrykkformene stort sett kjente og kjære. Slik er det å tilhøre en verdenskirke.

De ti beste katolske sjekkereplikkene

2011-04-28T21:26:00.002+02:00

1. Skal jeg tenne votivlyset for deg?
2. Skal vi ta en kjøretur? Bare du og jeg og St. Kristoffer?
3. Så fin rosenkrans du har. Vil du bli med meg hjem og se min?
4. Så hyggelig å treffe en annen som praktiserer håndkommunion. Kanskje vi har mye annet felles også?
5. Skrifter du ofte her?
6. Kan jeg få invitere deg på middag når fasten er over?
7. Du er så nydelig i blått, minner meg om Maria.
8. Unnskyld, men var det ikke deg jeg så på Petersplassen for et par uker siden?
9. Jeg trodde ikke på predestinasjon før jeg traff deg.
10. Har noen noen gang fortalt deg at øynene dine er som duer, og at håret ditt er som en geiteflokk som bølger ned fra Gileads fjell?

PAUSE

2011-04-15T16:56:00.002+02:00

Denne bloggen tar nå en pause inntil videre.

Sagt om Graham Greene

2011-03-29T12:47:00.002+02:00

Evelyn Waugh og Graham Greene

"He was also one of those tiresome Anglo-Catholics, like his friend Evelyn Waugh, who have nothing in common with real Catholics who are at ease with their faith and don't take it that seriously."

(fra en leserkommentar på Amazon.co.uk)

Graham Greene - endelig

2011-03-23T17:52:00.015+01:00

Helt siden jeg leste Graham Greenes Toget til Istanbul (Stamboul Train, Greenes første litterære suksess, forøvrig) tidligere i vinter, tror jeg underbevisstheten var klar over at jeg kom til å lese mer av Greene. Det varte da heller ikke lenge før neste bok "kom til meg", nemlig Utbrent (A Burnt-Out Case), en bok jeg ikke engang visste at jeg hadde, men som altså gjorde oppmerksom på sin eksistens da jeg tok en titt i hylla for å se hva jeg egentlig hadde og ikke hadde av Graham Greene, som med 28 bøker er en av de best representerte skjønnlitterære forfatterne i min boksamling. Det rare er, at til tross for at jeg alltid har regnet Greene som en av mine yndlingsforfattere, har jeg egentlig lest svært lite av ham. Bedre sent enn aldri.

Grunnen til at han har vært så til stede i mitt litterære univers, er nok hans katolske tematikk, som jeg, som selv er katolikk, føler meg hjemme i. I tiden før og etter annen verdenskrig opererte man med begrepet "den katolske roman", bøker som imidlertid neppe hadde så veldig mye annet til felles enn at forfatterne var katolske og befattet seg med katolsk tematikk i sine verk. Typiske eksponenter for dette var Bernanos og Mauriac i Frankrike, og Greene og Waugh (han med Brideshead) i England. Greene fraskrev seg for øvrig betegnelsen "katolsk forfatter", han var, ifølge eget utsagn, en katolikk som også var forfatter. Det forhindrer ikke at det katolske er en svært dominerende faktor i bøkene hans. Problemstillingene er imidlertid ikke så eksplisitt katolske at bøkene ikke kan leses med stort utbytte av alle, jfr. hans enorme popularitet i sin tid (han leses formodentlig fortsatt), men jeg vil likevel mene at lesere som er fortrolige med katolsk mentalitet og tankegang har større utbytte av dem enn andre. I omtaler av Greene er det særlig fire bøker som fremheves som "katolske": Brighton Rock, Makten og æren (The Power and the Glory), Den dypeste grunn (The Heart of the Matter) og, den som ofte omtales som den mest katolske av dem alle, Slutten på leken (The End of the Affair). Hvorfor den jeg nettopp har avsluttet, Utbrent, ikke regnes blant de katolske, stiller jeg meg undrende til, siden den er så katolsk som den kan bli. Men det skyldes kanskje at den ikke regnes som en vesentlig bok i forfatterskapet, i motsetning til de fire nevnte.

I begynnelsen skilte Greene mellom entertainments, det vil si underholdningsromaner, eksempelvis Toget til Istanbul og Vår mann i Havana, og novels, det vil si seriøse romaner, som igjen de fire nevnte "katolske" bøkene er eksempler på. Det forhindret ikke at Greene tok opp seriøse temaer i underholdningsromanene og kunne være svært underholdende i de seriøse romanene, og i hans samlede verker, som utkom 1970-1982 er denne distinksjonen helt forlatt.
En av grunnene til at Greene ikke ville kalles en katolsk forfatter, kan vel ha vært at han ikke var en "oppbyggelig" sådan, i motsetning til for eksempel de nevnte franske forfatterne. Greene ble ansett for å være utfordrende og for å "kokettere med synden". Utsagn som dette kjente sitatet fra Den dypeste grunn: "Kirken kjenner alle reglene, men den vet ikke hva som foregår i et eneste menneskehjerte", bidro vel heller ikke til å gjøre ham populær i klerikale kretser (og er forøvrig, etter mitt syn, svært urettferdig overfor Kirken). Greene, som levde fra 1904-1991, konverterte i 1926, sluttet å praktisere som katolikk i 1950-årene, men ble igjen praktiserende katolikk på sine eldre dager da han var bosatt i Sveits.

Toget til Istanbul ga meg mersmak på Greene, Utbrent ga meg sånn lyst på enda mer at jeg gikk i gang med et av hans absolutte hovedverk, Den dypeste grunn, allerede samme kveld som jeg avsluttet Utbrent. Leseåret 2011 skal bli et Graham Greene-år for meg.

(Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, som finnes HER.)

Fasterapport

2011-03-18T20:27:00.004+01:00

Faste/slankeprosjektet fikk seg et alvorlig skudd for baugen i går fordi jeg var invitert på middag. Maten var italiensk, resultatet av en hel dags anstrengelser på kjøkkenet for vertinnen, og god var den, så jeg kunne jo ikke gjøre skam på den. Gode viner, og tiramisu til dessert. Her var det ikke snakk om lavkarbo eller slankemat. Til gjengjeld brukte jeg ikke bilen (slik det fremgår av bildet), så jeg drev i det minste karbonfaste. Som altså egentlig ikke gjelder, jfr. tidligere innlegg. Men fastetiden er jo ikke gammel ennå, så det er fortsatt god tid til å ta seg inn - bokstavelig talt.

Katolikk i dag

2011-03-16T17:39:00.004+01:00

Her er boka som ble lansert nå nylig, og som har vakt en viss oppsikt: Katolikk i dag. En lutheraners vei til den katolske kirke. SLIK ble boka omtalt i Aftenposten, og HER er en omtale i Vårt Land.

Baksideteksten lyder slik:
«Mette Elisabeth Nergård er bispedatteren som for seksten år siden gjorde trosreisen fra luthersk kristendom til Den katolske kirke. Nå ønsker hun å dele refleksjoner og erfaringer og stå fram med et hun og mange andre opplever som vanskelig: Den katolske kirkes forhold til moderne menneskers liv. Nergård skriver om samliv utenfor ekteskap, skilsmisse, gjengifte, homofili og prevensjon. I likhet med økumenikk blir disse temaene tatt opp på en måte som inviterer leserne til medrefleksjon og debatt. I essaysamligen belyses også forskjeller mellom luthersk og katolsk trospraksis ved at det gis en innføring i messen, skriftemålet og bønnelivet. Fellesskapet mellom levende og døde samt forholdet til helgener framheves som en rikdom.»

For mange godt voksne katolikker vil denne boken kanskje gi assosiasjoner til pater Thorns bok Luther i mitt liv som katolikk. Det er et faktum at norsk katolisisme befinner seg i et spenningsfelt med lutherdom som motpol. Mange norske konvertitter kommer fra en trospraksis i statskirken eller beslektede sekter. Jeg tror at norske protestanter som tenker på å konvertere i dag, vil ha stort utbytte av å lese Nergårds bok på grunn av måten den formidler kunnskaper og kjærlighet til Kirken på sett med luthersk kristendom som bakgrunnsteppe.

"Karbonfaste" og annen faste

2011-03-13T17:13:00.013+01:00

Hvis jeg lar være å starte bilen, faster jeg da?

I forbindelse med årets fastetid har det vært skrevet en del om nye former for faste, blant annet har The United Church of Christ i Massachusets oppfordret sine medlemmer til å delta i en ny fastetradisjon: karbonfaste. Istedenfor bare å kutte ut sjokolade eller potetgull, blir kristne oppfordret til daglig innsats for å redusere CO2-utslippene. Mer om dette i DENNE artikkelen i Vårt Land.

For meg personlig vil det si at hvis jeg lar være å starte bilen min (med dieselmotor), vil det med andre ord si at jeg faster, ifølge "moderne" fastemetoder. Problemet er bare at jeg ikke bruker bilen til daglig, og når jeg bruker den, så er det fordi jeg trenger den. Dessuten bruker jeg ca. 0,59 liter drivstoff per mil på langkjøring. Det er ganske bra med en så stor bil (Mercedes E-klasse) - det finnes småbiler som bruker mer. Drivstofforbruk har selvsagt også mye med kjørestil å gjøre - jeg kjører med andre ord på en svært økonomisk - og dermed miljøvennlig - måte.

Men spørsmålet er uansett om dette har noe med faste å gjøre. Så vidt jeg har forstått min egen sogneprest, skal faste først og fremst tas bokstavelig, altså i betydningen spise mindre og avstå fra nytelser når det gjelder mat og drikke. Og jeg tenker meg at man i hvert fall kan begynne der. Det har jeg gjort, blant annet ved å tøyle min store forkjærlighet for mørk (70 %) sjokolade (undersøkelser har vist at sjokolade er den matvaren som er mest forbundet med dårlig samvittighet, så det er ikke rart den står lagelig til for hogg når det skal fastes).
Til tross for mye fysisk aktivitet i form av daglige, intensive hundeturer i skog og mark, har jeg behov for å justere vekta et par ganger i året, og fastetiden er en velegnet anledning. Jeg har faktisk lagt om spisemønsteret ganske radikalt, med det resultat at jeg har gått ned ca 1,5 kg bare siden fetetirsdag. Det er faste som merkes, og som er direkte målbar.

Men jeg må innrømme at jeg også har latt meg påvirke av de «moderne» formene for faste, nemlig ved å redusere Facebook-bruken spesielt og tiden jeg bruker på nettet generelt. Ikke fordi jeg er noen spesielt nettavhengig person, men fordi jeg tross alt har irritert meg over at jeg likevel bruker en del formålsløs og uproduktiv tid på nettet, tid som kunne vært bedre anvendt. Dessuten er jeg blitt veldig skeptisk til Facebook etter hvert, ikke fordi jeg har tilbrakt spesielt mye tid der heller, men fordi de såkalte nye medier kanskje er en arena for liksom-kontakt i stedet for ekte kontakt mellom mennesker. Jeg er litt delt på akkurat dette, men jeg heller vel mer og mer til det synet at disse mediene narrer oss til å tro at vi har en kontakt vi ikke har. Ingenting kan erstatte direkte menneskelig kontakt.
(Og som et apropos kom jeg over DETTE på Aftenpostens nettavis i dag.)

Men formodentlig kan ingenting heller helt erstatte faste i sin bokstavelige og konkrete form.

Før vi går inn i fasten ...

2011-03-06T22:42:00.003+01:00

View Catholic life from a unique perspective: through a shot glass. Starting with the wines, beers, and liquors made around the world by monks, the authors explore everything from Irish history to the secrets of the Knights Templar, with drinking games, food, and cocktail recipes, and rollicking drinking songs. This A-Z dictionary of alcohol serves at once as a bartender's guide, a party planner, and a screwball catechism.

Slik omtales denne boken på Amazon.co.uk.
Dette får meg til å tenke på et ord i Talmud:

Når et mennneske møter sin skaper, må det også gjøre regning for de livets gleder som det unnlot å nyte.

Den virkelige friheten

2011-02-27T21:23:00.002+01:00

Blant de mange (tåpelige) quizene man blir presentert for i Facebook-sammenheng, er det også en hvor man kan måle hvor religiøs man er. Et FB-bekjentskap som jeg så hadde tatt denne testen, endte opp som ateist. Kommentaren til dette resultatet lød: «Du er et tenkende menneske. Gratulerer!». Jeg betviler ikke et øyeblikk at ateister, i likhet med andre mennesker, kan tenke, men jeg reagerer litt på at det i denne sammenheng tydeligvis ses som en motsetning til å være troende, altså at troende mennesker ikke tenker, bare tror. Det er jo ingen ny forestilling, men et inngrodd gammelt synspunkt - at det er naivt å tro. Jeg skulle tro at påstanden især blir absurd for oss katolikker, bevisste som vi er på ikke bare å tilhøre en av de store verdensreligioner, men også et filosofisk system som har ydet uvurderlige bidrag til vesterlandsk tenkning i tusenvis av år.
Noen mennesker oppfatter tydeligvis det å tro som en form for åndelig ufrihet, mens det å ikke tro representerer en tilsvarende frihet. Men mennesker som ikke har en sunn og naturlig gudstro, tror jo ikke på ingenting. For det første er ateister patetisk avhengige av Gud, siden deres ikke-tro bare kan eksistere i forhold til gudsbegrepet. For det andre er det jo ikke sånn at mennesker som ikke tror på Gud, dermed er «frie» og ikke tror på noe. Mennesker som ikke tror på Gud, er potensielle ofre for en nesten hvilken som helst "tro" - for eksempel troen på vegetarianisme, på steinersekten, på politiske ismer, på astrologi, på prinsesse-engler - listen er uendelig. Den store alternativ-messen som arrangeres i Oslo hvert år, vitner om noe av alt det tullballet som mennesker er villige til å bruke sin åndelige «frihet» til å tro på - og til å ødsle pengene sine på.
Men enhver er vel salig i sin tro? I en banal betydning av «salig» er de kanskje det. Sett med mine øyne er det snakk om villfarne får. Det er paradoksalt og nærmest hjerteskjærende å se hvor mye ufrihet ikke-troende «frie» mennesker belemrer sine liv med. De gjør nærmest hva som helst for å slippe unna den virkelige friheten, troens frihet. Gunnel Vallquist sier det slik: «Den verkliga friheten: att vilja Guds vilja. Frihet från jagets [jegets] tyranni lika väl som från yttre påbud.»

Anger og skyld

2011-02-25T12:02:00.004+01:00

Abel og Kain møttes etter Abels død. De kom gående gjennom ørkenen og kjente hverandre igjen på lang avstand, for begge var svært høye. Brødrene satte seg på bakken, tente bål og spiste. De satt tause, som slitne folk gjør når dagen er på hell. På himmelen viste det seg en stjerne som ennå ikke hadde fått sitt navn. I lyset fra flammene så Kain at Abels panne hadde et merke etter steinen, og han slapp brødet han skulle til å putte i munnen og ba om tilgivelse.

Abel svarte:

- Var det du som drepte meg, eller var det jeg som drepte deg? Jeg husker ikke lenger; her er vi sammen, som før i tiden.

- Nå skjønner jeg at du virkelig har tilgitt meg, sa Kain, - for å glemme er å tilgi. Jeg skal også forsøke å glemme.

Abel sa langsomt:

- Ja. Så lenge angeren varer, varer også skylden.

Jorge Lois Borges: "Legende", fra Samlede fiksjoner. Oversatt av Kari og Kjell Risvik.

Kristen kunst

2011-02-17T15:52:00.002+01:00

I går var det første foredrag i vårsemesteret av Katolsk Forum i min lokale menighet. En foredragsrekke som er beregnet både på katolikker og utenforstående, men hvor temaene selvsagt skal være relevante for katolsk kristendom. Vi bruker gjerne ressurser innen Kirkens egne rekker, og i går var det pater Ellert Dahl fra dominikanerne som snakket om kristen kunst gjennom tidene. Pater Dahl er som kjent også kunsthistoriker. Det ble som ventet et meget interessant foredrag, illustrert med noe så sjarmerende gammeldags som lysbilder. Jeg hadde et svare strev med å fremskaffe et lysbildeapparat, men ble reddet av Telemark Kunstnersenter i Skien, som hadde spart på sitt fra den tiden man juryerte utstillinger med lysbilder. I en bisetning i foredraget nevnte pater Dahl en praktbok om kristen kunst, Ars Sacra, som jeg bet meg merke i og sjekket på nettet i dag. Jeg skal innrømme at jeg hittil ikke har interessert meg nevneverdig for dette feltet innen kunsthistorien, men pater Dahls foredrag vekket nysgjerrigheten, så denne boken fikk jeg lyst på.

Ubevisst misjonering

2011-02-09T23:14:00.005+01:00

Av og oppfordrer presten oss i prekenen til å misjonere, selv om han kanskje ikke bruker akkurat det ordet. Neppe i form av å banke på dørene til folk eller plage dem på andre måter, men mer i form av å være et vitnesbyrd i verden, der vi befinner oss. Hva det måtte bestå i, er det kanskje like mange oppfatninger om som det er katolikker. Selv har jeg alltid vært litt stolt av at vi katolikker ikke misjonerer, i hvert fall ikke i tradisjonell forstand. Jeg har selv, før jeg ble katolikk, vært utsatt for mennesker som skulle «frelse» meg, og reagert med avsky på det. Min vei til å bli en katolsk troende var min egen, og jeg har tillit til at Gud lar andre mennesker finne sin vei, enten de er potensielle katolikker eller ikke. «’Når’ ble de kristne? Gjennom et helt liv! ’Hvor’ skjedde det? Nærmest overalt! ’Hvordan’ skjedde det? På tusen ulike måter.» Slik skriver Hallvard Rieber-Mohn i «Under fikentreet», den siste prekenen i hans prekensamling Menneske først - kristen så, som jeg flere ganger har nevnt her i bloggen.

Min oppfatning av meg selv er at jeg ikke misjonerer. Derimot har jeg alltid vært ganske bevisst på å gjøre andre mennesker oppmerksom på at jeg er katolikk. Ikke fordi jeg tror at det er et spesielt interessant trekk ved meg, men fordi de fleste nordmenn kanskje ikke kjenner en lys levende katolikk, og fordi det kan være okei å vise at katolsk kristendom ikke er noe «eksotisk» som man bare støter på i utenlandsferier, bøker, filmer etc. Som nevnt i et innlegg nylig (litt nedenfor), viste det seg at ordet «Jesus» er det sjette hyppigste ordet jeg bruker i Facebook-meldingene mine. Det overrasket meg, og jeg skjønner fortsatt ikke at det kan stemme, men hvis det gjør det, bruker jeg det hyppigere enn jeg er klar over. Kanskje jeg i det hele tatt misjonerer mer enn jeg er klar over, på måter jeg ikke definerer som misjonering.

Selv blir jeg, så vidt jeg vet, ikke utsatt for misjonering, og utsetter meg i hvert fall ikke bevisst for det. Det ville vært meningsløst. På den annen side er det neppe mulig å ha et trosliv uten næring og impulser. Det viktigste elementet i så måte for meg, er søndagens høymesse, som er selve åndedrettet i mitt religiøse liv. Som en god impuls nummer to kommer samværet med trosfeller, de fleste i min egen menighet, gjennom kirkekaffe, komitearbeid og annet.

Kanskje er jeg ikke alene om å misjonere uten å være klar over det. Hver søndag når jeg kommer inn i kirken og jeg har knelt og gjort korsets tegn, søker blikket mitt et spesielt punkt, et i dobbelt forstand lyst hode som kneiser på en av benkene et godt stykke fremme i kirken. Hodet tilhører en ung dame som er en av dem jeg tilbringer kirkekaffen sammen med, og som derfor er en i menigheten som jeg kjenner relativt godt. Når blikket automatisk søker henne, er ikke i håp om at hun skal snu seg og hilse, slike sosiale ritualer er uinteressante i kirken, kanskje bortsett fra noen korte nikk til dem jeg pleier å sitte ved siden av fordi de i likhet med meg foretrekker den samme plassen hver gang.
Det er snarere fordi hun ikke snur seg, at blikket søker henne. Fordi hun er så konsentrert om det hun gjør. Hun ber, knelende, rak i ryggen og med høyreist hode. Den rake holdningen er neppe et uttrykk for hovmot, heller det motsatte. Ydmykhet og oppriktighet. Og konsentrasjon. Jeg vet ikke hva blikket hennes er festet på mens hun ber, tabernakelet kanskje, eller det store krusifikset som henger over alteret.

Hva består så hennes - formodentlig høyst ubevisste - misjonering i? I at hun har fått meg til å be daglig. Tidligere ba jeg nokså sporadisk, nå ber jeg hver dag. Det har igjen vekket en ambisjon om å be dypere og mer meditativt.
Kanskje ville ikke denne bedende skikkelsen talt til meg på samme måte hvis det ikke hadde vært en kjent og kjær person. Det er sikkert mange andre i kirken som har sin bønnestund før messen begynner, men dem legger jeg ikke merke til på samme måte, og blir følgelig heller ikke inspirert av i mitt åndelige liv.

Jeg kan også nevne et annet tilfelle for en god del år tilbake, kanskje ti år. Min kirkegang har ikke alltid vær så regelmessig i de ca 30 årene jeg har vært katolikk. Da jeg flyttet tilbake hit til hjembyen, hadde jeg en periode hvor jeg ikke gikk i kirken. Mens vi fortsatt hadde nonner her i byen, så jeg en dag en av dem i bokhandelen. Hun kjente ikke meg, men jeg visste selvsagt hvem hun var. Vi snakket ikke sammen, men hun smilte til meg, og dette smilet formidlet et budskap (også i dette tilfelle formodentlig høyst ubevisst): Du må begynne å gå i kirken igjen. Og så gjorde jeg det. Og siden har jeg gått i høymessen hver søndag.

Slik kan vi altså påvirke og inspirere hverandre, uten å være klar over det selv, og kanskje uten noen gang å få noen tilbakemelding på det. Det kan skje mellom kjente og ukjente. Misjonering kan man kanskje ikke kalle det, for jeg forestiller meg at misjonering er en bevisst og målrettet handling. Men en ubevisst sådan må man vel kunne kalle det. Jeg tenker meg også at den har to former; en «indre» misjonering blant trosfeller, og en «ytre» misjonering overfor omverdenen. Og nettopp det at den er ubevisst, gir den en egen skjønnhet i min øyne. Jeg tenker meg at slik viser Gud seg i vårt daglige liv. Slik bruker han oss som sine redskaper.

Kierkegaard om skriftemålet

2011-01-24T21:56:00.001+01:00

Saa skal da Angeren ikke blot have sin Tid, men endog sin Forberedelses-Tid; skal den end være en stille daglig Bekymring, skal den dog ogsaa kunne samle sig velforberedt til den høitidelige Leilighed. En saadan er Skriftemaalet, den hellige Handling, forud for hvilken der bør gaae en Forberedelse. Ligesom da en Mand klæder sig om til en Fest: saaledes forandres Den inderligt, der forbereder sig til Skriftemaalets hellige Handling.

Fra "Ved Anledningen af et Skriftemaal" i Opbyggelige Taler i forskjellig Aand (1847). Hele talen finnes HER, på den fine nettressursen Søren Kierkegaards Skrifter.

Ora et ...

2011-01-21T23:22:00.003+01:00

"Be og arbeid", sa den hellige Bernhard.

"Be og bearbeid", sa den svenske dikteren Gunnar Ekelöf.

Den lille familien - og den store.

2010-12-27T11:49:00.006+01:00

"Familien blir nok stående. Ikke bare fordi den er en naturordning, eller fordi våre første ti-femten leveår er fulle av hjerteskjærende behov: Trygghet, omsorg, hjelp, beskyttelse og veiledning. Men fordi Gud selv har helliggjort familien ved selv å gå inn i den, nettopp på barnets hjelpeløse vilkår.

Allikevel er hjemmet og familien en tydelig avgrenset fase, i Guds sønns liv. Det er det andre sønnen Jesus har vist oss, ut over familien: At vi alle er søsken, under den samme far. "Hvem er min mor, hvem er mine brødre?" spør den voksne Jesus en gang, da hans nærmeste vil legge beslag på ham, avbryte ham i hans verk. Det var ikke utakknemlighet, en av hans aller siste tanker i lidelsen på korset var for moren Maria og hva det skulle bli av henne, når han gikk bort. Det var nøyaktig hva Jesus selv sa det var: Enhver som gjør Guds vilje er min mor, min søster, min bror!

Den lille familie er bare forberedelsen på den større - våre barnekår hos Gud, troens storfamilie. "De hadde alt felles" heter det om de første kristne i i Apostlenes Gjerninger. Det gikk nok ikke bare på gods og gull. Det peker til hjertenes brorskap, fordi Gud er vår far og vi alle er av samme blod, Jesu blod på korset og i den ene kalk.

Der er den egentlige "hellige familie"."

Fra Hallvard Rieber-Mohn: Menneske først - kristen så. Streiftog i evangeliet. St. Olav forlag 1976 (prekensamling).

(Dette innlegget er i anledning festen for den hellige familie i går.)

Barnet er født

2010-12-24T09:12:00.003+01:00

«Barnet til Josef og Maria ble født som alle menneskebarn, tilsølt med morens blod, klebrig av slim fra henne, mens det led i taushet. Det begynte å gråte fordi de fikk det til å gråte, og det er også den eneste grunnen det skal ha til å gråte. Nå er det svøpt og ligger i krybben, ikke langt fra eselet, men det er ingen fare for at det skal bli bitt, for dyret er bundet med kort tjor. Selomi er gått ut for å grave ned etterbyrden, og i det samme våger Josef seg nærmere. Hun venter til han er gått inn, og så gir hun seg god tid, trekker inn den friske kveldsbrisen, sliten som om det er hun selv som har født barnet, slik forestiller hun seg det, for egne barn har hun aldri fått.
Nedover bakken kommer det nå tre menn. Det er gjeterne. Sammen går de inn i hulen. Maria har lagt seg tilbake og lukket øynene. Josef sitter på en stein, støtter armen på kanten av krybben og det virker som om han ser på sønnen sin. Den første gjeteren gikk da om litt bort og sa, Med disse mine hender har jeg melket sauene og tatt vare på melken. Maria slo øynene opp og smilte. Den andre gjeteren kom frem og sa i sin tur, Med disse mine hender har jeg ystet denne osten. Maria nikket og smilte igjen. Så tok den tredje gjeteren et par skritt frem, og et øyeblikk var det som om han fylte hulen med sin veldige skikkelse, og sa, men så verken på faren eller moren eller det nyfødte barnet, Med disse mine hender har jeg eltet det brødet jeg har med til deg, og med den ild som bare finnes i jordens dyp har jeg bakt det. Og Maria visste hvem han var.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

«Maria visste hvem han var»: Saramago fremstiller denne skikkelsen som en engel. Kanskje Marias skytsengel. Han viser seg for Maria i ulike skikkelser, som tigger eller gjeter, både hjemme i Nasaret , på ferden til Betlehem og i stallen, et sendebud fra Gud som indirekte forteller henne at hun er en meget spesiell mor til et meget spesielt barn.

God jul til alle lesere av denne bloggen!

Fremme i Betlehem

2010-12-23T11:23:00.002+01:00

«Da var det at snekkeren mannet seg opp og med høy stemme spurte i det ene og det andre huset, Om noen hører meg, skulle det være noen som i Guds den allvitendes navn kunne gi husly til hans kone, som ventet barn, det måtte da være en skjermet krok et sted, for sovematter hadde han med seg selv, Og hvor i denne landsbyen kan jeg finne en jordmor som kan hjelpe til med fødselen, den stakkars Josef sa skamfull disse uhyrlige og intime tingene, og enda større ble hans skam da han merket at han rødmet når han sa dem. Den slavinnen som kom og lukket opp, gikk inn med beskjeden, bønnen og erklæringen, gav seg god tid og kom ut igjen med det svaret at de ikke kunne bli der, de fikk spørre i et annet hus, men de måtte ikke gjøre regning med noe, og fruen hadde også bedt henne si at det beste kanskje var om de søkte ly i en av hulene oppe i de bratte bakkene, Men jordmoren da, spurte Josef, og slavinnen svarte at om herskapet tillot det og han gikk med på det, kunne hun godt hjelpe til, for i alle de årene hun hadde vært der i huset, hadde det vært nok av anledninger til å se og lære. Sannelig, dette er hårde tider, og nå ble det ytterligere bekreftet, i og med at en kvinne kommer og banker på hos oss og sier at hun skal føde, og vi nekter henne adgang til skuret ute i gården og sender henne opp i en hule, som en binne eller ulvinne. Men så var det at vi kjente et stikk i samvittigheten, og vi reiste oss og gikk ut i porten for å se hva det var for noen som søkte husly av så påtrengende og uvanlige grunner, og da vi så det forpinte uttrykket i ansiktet på den ulykkelige skapningen, forbarmet vårt kvinnehjerte seg, og med noen velvalgte ord begrunnet vi avvisningen med at vi hadde huset fullt, Det er så mange sønner og døtre her i huset, med barnebarn, med svogere og svigerinner, og derfor er det ikke plass til dere her, men slavinnen skal vise dere vei til en grotte som tilhører oss, og som har vært brukt til stall, og der kan dere innrette dere, det er ingen dyr der nå, og da det var sagt, og vi hadde hørt de stakkars menneskenes takksigelser, trakk vi oss tilbake til vårt eget lune hjem, og på dypet av vår sjel følte vi da det usigelige velværet som følger med en god samvittighet.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet.
Oversatt av Kjell Risvik.

Ordet Jesus

2010-12-21T15:55:00.002+01:00

Jeg tok nettopp en av de utallige quizene på Facebook, en som viste hvilke 20 ord jeg brukte mest i faecbookmeldingene mine. Det overrasket meg at det sjette mest brukte ordet var "Jesus". Min eneste form for misjonering er at jeg bevisst gjør oppmerksom på at jeg er katolikk i sammenhenger hvor det er naturlig å gjøre det. På Facebook trodde jeg at jeg snakket svært lite om religion. Hvordan kan det da ha seg at "Jesus" er det sjette hyppigste ordet jeg bruker? Som sagt - jeg skjønner det ikke. Forklaringen må jo være at jeg bruker ordet Jesus hyppigere enn jeg selv er klar over. Det gjorde meg litt glad, på en måte. Og det minnet meg om en aforisme av Aasmund Brynildsen som jeg ofte tenker på, og som jeg gjenga i denne bloggen for snart et år siden:

"Intet er så gripende som å iaktta hvilken skamfølelse, hvilken dulgt indignasjon, det vekker i det gode selskap når man uten blasfemi tillater sig å nevne navnet Jesus Kristus."

Aasmund Brynildsen: Der er en kilde - tanker og billeder, Dreyers Forlag 1945.

Og Facebook-siden min er HER.

Maria mister møydommen

2010-12-18T11:10:00.003+01:00

Maria mister møydommen i Klassekampen i dag, eller rettere sagt i en ny bibeloversettelse. Klassekampens artikkel HER.

Helg igjen

2010-12-18T10:48:00.005+01:00

En fransiskaner og en jesuitt diskuterte heftig hvilken av de to ordenene som var den viktigste i Guds øyne. Til slutt bestemte de seg for å be Gud selv avgjøre debatten. Svaret fra himmelen kom umiddelbart:

Kjære brødre
Slutt å kjekle om slike bagateller.
Hilsen Gud O.P.

På vei til Betlehem

2010-12-16T10:03:00.003+01:00

«Nå falt det seg slik, uten at det var godt å si hvorfor, ettersom tingene jo slett ikke alltid, sett under ett, rommer sin egen forklaring, at veien hadde vært øde og tom helt siden de drog fra Jerusalem, og det var det grunn til å forundre seg over, ettersom Betlehem lå såpass nær byen, så det mest naturlige hadde vært om det hadde vært en stadig strøm av folk og fe. Fra det stedet hvor veien, bare noen stadier fra Jerusalem, delte seg og den ene gikk til Beer-sjeba, den andre til Betlehem, var det som om verden hadde trukket seg sammen, foldet seg rundt seg selv, så om verden kunne fremstilles av en person, kunne vi ha sagt at den hadde dekket øynene med et ullteppe, og så bare lyttet til de veifarendes skritt, slik vi hører sangen til fugler som vi ikke kan se, fordi de holder seg skjult oppe mellom grenene, de gjør det, men vi også, for det må være slik fuglene forestiller seg oss der de holder seg skjult i løvverket. Josef, Maria og eselet måtte altså ta seg frem gjennom ørkenen, for en ørken er ikke det man vanligvis tenker seg, en ørken er også alle de steder hvor det ikke fins mennesker, selv om vi heller ikke må glemme at vi ikke så sjelden kan finne ørkener og dødelig tørke midt i folkemengden. Til høyre ligger graven til Rakel, den hustruen som Jakob måtte vente på i fjorten år, for da han hadde slitt i syv år, fikk han Lea, og først etter like lang tid fikk han den kvinnen han elsket, hun som skulle dø i Betlehem da hun fødte det barnet som Jakob skulle gi navnet Benjamin, hvilket betyr sønn av høyre hånd, men som hun, før hun døde, med rette kalte Benoni, hvilket er utlagt sønn av min ulykke, Gud gi at dette ikke er et ondt varsel. Nå kan de allerede skjelne de første husene i Betlehem, jordfarget akkurat som i Nasaret, men disse ser ut som om de er eltet sammen av gult og grått, gustenbleke i solsteken. Maria er knapt ved bevissthet, kroppen svaier faretruende over den flettede kurven, Josef må støtte henne, og for å få bedre tak legger hun armen rundt skulderen hans, synd vi er i ørkenen, hvor ingen kan se det vakre synet, så helt utenom det vanlige. Og slik er det de kommer til Betlehem.»

Fra José Saramago: Jesusevangeliet. (1991)

Oversatt av Kjell Risvik.

Saramagos mest utfordrende og merkverdige bok. Med dyptgående kunnskaper om evangeliene omskriver og gjenforteller denne erklærte ateisten «med en kristen mentalitet» historien om Jesu liv. Saramago fikk nobelprisen i 1998.

Min lesing av Saramago har en slags parallell til lesingen av Joyce. Som troende katolikk fra en svært lite katolsk kultur, leser jeg gjerne bøker av erklærte ateister fra erke-katolske kulturer. Det dreier seg først og fremst om litteratur, men det er selvsagt ikke tilfeldig at jeg har en forkjærlighet for bøker som er preget av den katolske tros- og forestillingsverden, som selvsagt igjen er intimt sammenknyttet med europeisk kultur og historie.

Sammen med verdens øvrige én milliard katolikker er også jeg nå i advent på vei til Betlehem - i åndelig forstand. Og det er kanskje en kjettersk tanke, men jeg må innrømme at jeg ofte får et større utbytte, også som troende, av å vandre denne veien sammen med de store forfatterne, som f.eks. Saramago, om aldri så mye ateister, enn de av deres mer beskjedne åndsfrender som har et erklært budskap.

(Dette er et innlegg jeg hadde i bokbloggen min, Aroundbooks, i desember 2006)

Siden det er helg ...

2010-12-10T14:41:00.002+01:00

There were three guys sitting behind three nuns at a football game. The men decided to antagonize the nuns, to get them to move. So the first one says to the others (loud enough for the women ahead to hear), I think I want to move to California, there are only 100 Catholics living there...

The second guy speaks up and says, I want to move to Washington, there are only 50 Catholics living there...

The third guy speaks up and says, I want to move to Idaho, there are only 25 Catholics living there...

One of the nuns turns around and looks the third guy in the eye and calmly says, "Why don't you go to hell, there aren't any Catholics there."

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler.

2010-12-02T09:48:00.004+01:00

Jeg ønsker ikke å leve i en verden uten katedraler. Jeg trenger deres skjønnhet og opphøyethet. Jeg trenger dem mot verdens tarvelighet. Jeg vil se opp mot lysende kirkevinduer og la meg blende av de overjordiske fargene. Jeg trenger deres glans. Jeg trenger den mot uniformenes skitne fellesfarge. Jeg vil la meg innhylle i den syrlige svalheten i kirkene. Jeg trenger deres bydende taushet. Jeg trenger den mot det åndløse brølet fra ekserserplassen og det åndrike skvalderet til medløperne. Jeg vil høre orgelbruset, denne oversvømmelsen av overjordiske toner. Jeg trenger det mot marsjmusikkens skjærende latterlighet. Jeg elsker mennesker som ber. Jeg trenger synet av dem. Jeg trenger det mot den lumske giften i det overflatiske og tankeløse. Jeg vil lese de mektige ordene i Bibelen. Jeg trenger den uvirkelige kraften i dens poesi. Jeg trenger den mot språkets forfall og parolenes diktatur. En verden uten disse tingene ville være en verden jeg ikke ønsker å leve i.

Fra Pascal Mercier: Nattog til Lisboa
Oversatt fra tysk av Geir Pollen

Utdrag av Amadeu Prados tale ved avslutningsseremonien på gymnaset.
Talen har tittelen "Ærefrykt og avsky for Guds ord" og rommer en
rekke argumenter for og imot tro. Som elementer i utdraget gir
hint om, ble talen holdt i den tiden Portugal var et diktatur, men
jeg synes at denne teksten kan passe inn i enhver tid.

Mona Lisa = jomfru Maria?

2010-11-24T22:31:00.003+01:00

Kunsthistorikeren Tommy Sørbø stiller i dagens utgave av Klassekampen spørsmål om hva som er verdens mest kjente kunstverk, Leonardo da Vincis «Mona Lisa» eller Edvard Munchs «Skrik». For 20 år siden ville han ikke vært i tvil om at det var «Mona Lisa», men nå har han begynt å tvile. Hun krever for mye fordi hun krever at vi ser på henne, mens «Skrik» bokstavelig talt skriker på vår oppmerksomhet fra første stund fordi det handler om vår tids folkesykdom nummer 1: angst, og like mye kan oppfattes som et piktogram som et bilde.
«Det er synd,» sier han, «for Mona Lisa er en dame med langt flere og større hemmeligheter enn det berømmelige smilet. Hva er det for eksempel hun holder i sin venstre hånd, er det et armlene eller en bok?
Hvis det er en bok, er det kanskje ikke et portrett likevel, men en framstilling av jomfru Maria rett etter at engelen har fortalt henne at hun er blitt gravid. I så fall kan det forklare den merkelige bakgrunnen som ser ut til å bestå av to forskjellige landskap, et jomfruelig og et ikke-jomfruelig.
Jeg er ikke sikker, det var nok ikke Lenoardo heller, men det er nok å undre seg over, om man først greier å holde seg for ørene og ikke bli overdøvet av «Skrik».»

Katolikken Oscar Wilde

2010-11-04T23:40:00.005+01:00

«Vatikanet hyller Oscar Wilde» lød en overskrift i Dagbladet på lørdag. Og ingressen lyder: «Vatikanets offisielle avis kan ikke få fullrost den kjente homofile forfatteren.» Og siden selve artikkelen knapt utgjør mer enn et par notiser i omfang, kan vi jo ta med hele greia: «Til tross for den katolske kirkes fordømmelse av homofil praksis, trykket Vatikanets offisielle avis, L’Osservatore Romano, denne uken en overstrømmende anmeldelse av en ny bok om Oscar Wilde, som ble straffedømt for å leve som homofil på slutten av 1800-tallet. Ifølge The Guardian (HER) beskrives Wilde i avisen som en lysende analytiker av den moderne verden.
- Wilde var en mann som bak en amoralsk maske spurte seg selv hva som var rettferdig og hva som var feilslått, skriver artikkelforfatteren Andrea Monda. - Bak masken gjemte han en dyp kjennskap om livets mystiske verdi.
Wilde konverterte til katolisismen kort tid før sin død i 1900. L’Osservatore Romano skriver at «forfatterens eksistensielle vei kan bli sett på som en lang og vanskelig reise mot det lovede land som gir oss grunn for å være til, en vei som ledet ham til å konvertere til katolisismen».
Avisen minner om at Wilde selv treffende beskrev den katolske kirken som en religion for helgener og syndere. ’For respektable mennesker,’ skrev Wilde, ’greier det seg med den anglikanske kirken.’»

PS Dette innlegget er hentet fra bokbloggen min, Aroundbooks, 20. juli i fjor.

Homer Simpson er katolikk

2010-10-19T10:01:00.007+02:00

Tenk at Homer Simpson er katolikk. Det visste jeg ikke. Les mer HER, i Aftenposten.

Vi vet at Gud ikke finnes.

2010-09-13T20:49:00.005+02:00

Den danske filosofen Klemens Kappel (lektor i filosofi ved Københavns Universitet) vet at Gud ikke finnes. Det forteller han i bloggen sin på nettsiden til den danske avisen Politiken. Innlegget, som finnes på DENNE lenken, inneholder riktig nok bare påstanden om at Gud ikke finnes, ikke noe bevis, men siden det bare er det første innlegget av seks, går jeg ut fra at beviset kommer etter hvert. Her gjelder det å følge med!

I don't believe in God

2010-09-01T14:28:00.008+02:00

"I don't believe in God, but I miss Him."
Julian Barnes i sin nyeste bok, som handler om døden: Nothing to be Frightened of.

Sagt om boken:
"A superb new book ... a disquisition on death that addresses religion, philosophy, literature, identity, memory, evolutionary biology and the nature of the universe. It is his funniest and frankest work yet." (Daily Telegraph)

Gud som mekaniker

2010-07-29T10:47:00.002+02:00

"Newton ville rense kristendommen for mystikk, som han jevnførte med uvitenhet og overtro, og forvandle den til et logisk, mekanisk system. I hans verdensbilde var naturen passiv, med Gud som eneste kilde til aktivitet, selve den guddommelige «Mechanick» - mekaniker. Newton mente han førte bevis for Guds eksistens da han påpekte at himmellegemenes tyngdekraft skulle ha trukket dem sammen til én kjempemessig klump masse, men at «et tenkende vesen» i stedet plasserte dem spredt i universet for å hindre dette. Professor i arabisk ved Oxford, Edward Pococke, fortalte Newton at det latinske deus (= gud) var avledet av det arabiske du (= herre), noe Newton tolket dithen at Guds fremste attributt ikke var fullkommenhet, slik Descartes hevdet, men herredømme. Newton mente at Gud blir synlig for oss gjennom vår iakttagelse av verden. Et forklaringsproblem dukket opp fordi han anså universet som uendelig og uforanderlig, for hvor var da Gud i systemet? Newton tenkte seg at Gud ikke skapte verden gjennom en viljesakt, men at verden eksisterer som en nødvendig følge av at Gud er overalt - han utgjør det rom og den tid vi eksisterer i."

(Fra den norske Wikipedia-artikkelen om Newton)

Hør, hør ...

2010-04-30T13:42:00.008+02:00

Portrettet avfotografert fra Dagbladet Magasinets forside lørdag 24. april. Originalfoto: Linda Næsfeldt

"Og hvis man trenger forbilder for sterk, personifisert kirkeledelse, er det bare å se på den katolske kirkens biskop i Oslo, Bernt Eidsvig. Hvis det er en person som har stått oppreist i stormen om kirkens sakramenter de siste ukene, så er det han. Protestantene i statskirken har noe å lære av katolikkene, om selvstendighet og uavhengighet."

Fra lederen i Morgenbladet i dag, med tittelen "La kirken være kirke", om lokaliseringen av den nye "sjefsbiskopen" i statskirken. Et lite PS til sitatet: Det er vel ikke akkurat sakramentene i den katolske kirke det har stormet rundt de siste ukene, men denne unøyaktigheten får være journalisten tilgitt. Den stiller vel omtrent i samme klasse som da spaltisten Marie Simonsen i Dagbladet røpet at hun trodde sølibatet var et dogme. Det er ikke lett med noe så fremmedartet som det katolske ... )

What's in a name?

2010-04-29T14:42:00.011+02:00

Under en middag i oversetterforeningen i fjor kom jeg i snakk med en kollega som fortalte at hun forsket i litterær onomastikk, et emne jeg ikke engang hadde hørt om. En meget kort Wikipedia-artikkel om temaet finnes HER. Her finner man også en referanse til artikkelen "Personnavn i litteraturen" i Norsk Litterær Årbok 2006, av Benedicta Windt, som er identisk med den omtalte kollegaen. Benedicta Windt-Val, som hun heter nå, er, foruten oversetter og for tiden styremedlem i Norsk Oversetterforening, nybakt dr. philos. i dette temaet og formodentlig en av Norges fremste kapasiteter på området. Da jeg hørte henne fortelle om hva hun drev med, og hennes interesse for navnenes betydning i Sigrid Undsets litteratur spesielt, tenkte jeg at dette må vi høre om i foredragsrekken Katolsk Forum, som jeg er med og arrangerer i menigheten i hjembyen. I går kveld hadde vi gleden av å ha Benedicta på besøk. Hun er ikke selv katolikk, men er av visse årsaker fortrolig med den katolske sfære og har således langt større forståelse for og innsikt i Undsets forhold til katolisismen enn mange forskere for hvem dette er fremmed mark.
Foredraget hun holdt for oss i går, handlet om navnenes betydning i Sigrid Undsets to konversjonsromaner Gymnadenia og Den brennende busk. Windt-Val omtaler selv foredraget slik:

De såkalte konversjonsromanene, "Gymnadenia” og
“Den brennende busk”, inneholder flere dimensjoner enn
Undsets øvrige samtidsromaner - religiøse, politiske, ideologiske, kulturelle, sosiale og psykologiske.

Tobindsverket er blitt betegnet på ulike måter: som en en realistisk roman,
en konversjonsroman, en fortelling om “en sjelelig reise”, en idéroman,
en moderne utviklingsroman, en psykologisk utviklingsroman og
en katolsk propagandaroman. Noen kritikere har vært opptatt av
verkets selvbiografiske trekk og hevder at Paul Selmers liv i større
eller mindre grad speiler Sigrid Undsets egen vei frem til den
katolske kirken. Det er med andre ord et verk med mange ulike nivåer.

Persongalleriet i romanene er stort og omfatter personer fra
tre generasjoner, hjemmehørende i ulike miljøer i inn- og utland,
og navnene på mange av disse personene fungerer som nøkler til
en bedre forståelse av verkenes tematikk og av
personenes karakter og handlemåte."

Windt-Val formidlet, gjennom et usedvanlig velstrukturert og inspirerende foredrag, et vell av fakta om disse bøkene, belyst gjennom Undsets omhyggelig bevisste navnevalg. Og Undset er ikke den eneste forfatteren som bruker navn på denne måten; jeg fikk forståelsen av at det er vanligere at forfattere gjør det enn at de ikke gjør det. Uhyre fascinerende. En helt ny innfallsvinkel til litteraturen.

Morgenbladet i dag - og fremtidens kirke

2010-04-23T09:34:00.026+02:00

Jeg er ikke part i "Pollestad-saken" og har heller ikke tenkt å engasjere meg i den. Men Morgenbladet denne uken har en tre siders artikkel om saken, som jeg etter en foreløpig rask gjennomlesing ved frokostbordet synes virker journalistisk grundig og vederheftig (i motsetning til så mye annet som skrives om katolske forhold i disse dager), og som ga meg en følelse av overblikk. Overblikket går på de to fraksjonene som visstnok skal eksistere i norsk katolsk miljø, nemlig en liberal fraksjon konsentrert rundt St. Dominikus kloster i Oslo, og en konservativ fraksjon konsentrert rundt St. Olav domkirke. Jeg må innrømme at jeg ikke har hatt noen klar oppfatning av disse fraksjonene før i disse dager, og jeg betrakter ikke meg selv som tilhørende noen av dem. At konklusjonen på dette innlegget i noens øyne likevel vil plassere meg i den ene leiren, får så være.

Når jeg sier at jeg ikke har tenkt å engasjere meg i Pollestad-saken, betyr ikke det at den ikke berører meg. Det gjør den av to grunner. For det første konverterte jeg i St. Dominikus rundt 1980, altså i en tid da det angivelige "homomiljøet" der skal ha blomstret for fullt ifølge artikkelen i Morgenbladet. (Min konvertering var for øvrig en naturlig følge av opplevelsen jeg beskriver i DETTE innlegget, en opplevelse jeg hadde i St. Dominikus kirke.) For det andre er p. Reidar Voith min sogneprest i dag, og jeg har hørt hans versjon av saken fra hans egen munn.

I artikkelen i Morgenbladet blir Liv Hegna, tidligere menighetsrådsleder i St. Olav, sitert for å ha sagt: "Mange av oss var pinlig berørt over hvordan det utviklet seg i St. Dominikus-klosteret." Jeg går ut fra at hun sikter til det angivelige homomiljøet der. Når jeg bruker ordet "angivelig" i forbindelse med dette, er det fordi jeg, som tross alt må kunne påberope meg å ha tilhørt "kretsen rundt" St. Dominikus i denne perioden, aldri oppfattet noe "miljø" av denne typen. Det kan selvfølgelig skyldes at jeg, i min ukompliserte tilværelse som hundre og ti prosent heterofil, var så naiv at jeg rett og slett ikke oppfattet tegnene på noe slikt. Det ble sagt at den og den var homofil, men hva så? Dette hadde knapt nok teoretisk interesse for meg, og jeg har heller ikke for vane å gå rundt og gruble over mine medmenneskers seksuelle legning. Jeg gjør igjen oppmerksom på at dette IKKE er et innlegg i "Pollestad-saken". Jeg påstår heller ikke at et homofilt miljø IKKE fantes i St. Dominikus, jeg sier bare at jeg ikke merket noe til det i den tiden jeg hadde mitt åndelige hjem der. Jeg opplevde heller ikke St. Dominikus som "elitistisk og eksklusivt" i negativ forstand, men i positiv forstand ser jeg det nærmest som et privilegium at min erfaring med å finne meg selv som troende menneske og som katolikk, fant sted i denne lille norske utposten av den tradisjonsrike kristne europeiske åndseliten. Det var et svært givende miljø på alle måter; religiøst, menneskelig, intellektuelt. Og uansett hva dette klosteret har eller ikke har rommet av syndig levnet, synes jeg det er beklagelig at dette eventuelt skal få overskygge dominikanernes udiskutable betydning for norsk katolisisme spesielt og norsk kultur og samfunnsliv generelt.

Ifølge artikkelen i Morgenbladet er stridens kjerne i realiteten Kirkens forhold til den moderne verden - om den skal være i dialog med den, eller være en rent konservativ kraft som vender den ryggen.
Dette er etter min mening et langt mer interessant spørsmål enn en beklagelig personstrid som kanskje like gjerne kunne ha forblitt i det lukkede rom.

Mitt møte med Kirken, via St. Dominikus, var i høy grad et møte med Det annet Vatikankonsils kirke. I dag ser vi en motstand mot Vat II, både i det som betegnes som konservative katolske kretser her i landet, og i Vatikanet, jfr. pavens varslede "reform av reformen". Ifølge professor Ola Tjørhom har paven skapt "et enormt armslag for antimodernister som kjemper mot Det annet Vatikankonsil".

Det er fremtidens kirke som er viktig. Å vende tilbake til fortiden, har aldri vært en fruktbar måte å møte fremtiden på. Om fremtidens kirke kan vi lese i Anne Bente Hadlands omtale av John L. Allens bok The Future Church i siste nummer av St. Olav (bladet kan lastes ned HER Artikkelen står på side 10).

Med tanke på fremtidens kirke etterlyser jeg også mer av den dristige tenkningen som Pierre Teilhard de Chardin gir uttrykk for i sin "Messe for all jorden", og som jeg omtalte i DETTE innlegget. Bønnen nedenfor peker etter min mening på en nærmest visjonær måte frem mot ånden i Det annet Vatikankonsil. Det er denne ånden vi må holde fast ved hvis Kirken skal komme videre, og hvis vi, i enhet med verden, skal kunne oppnå en dypere forening med Kirkens herre.

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

Et større perspektiv

2010-04-17T13:14:00.004+02:00

"Ett menneske betrakter et glass og ser at det er halvveis tomt, en annen ser på det samme glasset og erklærer at det er halvveis fullt. Ett menneske betrakter Kirkens historie og ser bare Kirkens medskyldighet i føydalsystemet, korstogene, Innocens III's og Bonifatius VIII' anmassende krav, dens blindhet overfor reformasjonens opptrekkende uværsskyer, dens ufølsomhet overfor Østen, den etterreformatoriske periodens tørre skolastikk, dens behandling av Galilei-affæren, dens krigserklæring overfor alt det nye i det 19. århundre, dens undertrykkelse av teologisk frihet under Pius X, dens diplomatiske nøling overfor nazismen.

En annen betrakter den samme kirken og bemerker hvordan den på en usedvanlig og i siste instans uforklarlig måte skapte enhet av de kristologiske stridigheters tilsynelatende kaos i det 4. og 5. århundre. En annen undrer seg over hvordan Kirken kan være både Johannes' og Paulus', Lukas' og Timoteus' kirke, martyrenes og apologetenes, Gregor av Nyssas og Augustin av Hippos, Gregor den stores og Anselm av Canterburys, Frans av Assisis og Thomas Aquinas, klosterlivets som en protest mot politiske og sosiale privilegier og senere som bæreren av den vestlige kultur, heroiske reformatorers som Katarina av Sienas og vår tids helgeners som Johannes XXIIIs og Dorothy Days. Men kanskje må man mer enn noe annet eller noen annen forundres over Det annet vatikankonsils kirke: en pluralistisk kirke som er åpen for pluralisme, en moderne kirke som er åpen for det nye, en økumenisk kirke som er åpen for hele verden (den bokstavelige betydning av økumenisk), en levende kirke som er åpent for nytt liv og for den forandring det medfører og krever, og en katolsk kirke, som prinsipielt er åpen for enhver sannhet og enhver verdi.

For den lutherske kirkehistorikeren Martin Marty ved Chicago University er katolisismen "en familie av apostolske kirker i rik regional, nasjonel og etnisk forskjellighet; den er en tro som lærer meg at når man har en kjerne eller et sentrum, kan man skape plass for et mangfold av tilsynelatende konkurrerende elementer som gjensidig påvirker hverandre". ("Something Real and Lumpy", U.S. Catholic, 44. bd., mai 1979, s. 79)

Som i det amerikanske flagget er det her farger som andre også har, det er mønstre som andre fremviser, det er symboler som også andre benytter. Men ingen annen kirke eller tradisjon innenfor Kristi legeme setter dem sammen på akkurat denne måten. Det er i denne spesielle konstellasjonen at katolisismens særegenhet uttrykkes og avsløres. Den uttrykkes i dens systematiske teologi, i dens dogmer, i dens liturgiske liv, særlig i dens eukaristi, i dens mangfold av spiritualiteter, i dens ordenssamfunn og i dens legapostolat, i dens sosiallære og engasjement for rettferdighet, fred og menneskerettigheter, i dens utøvelse av kollegialitet og i dens peterstjeneste."

Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Niels Steensens Forlag 1987
Oversatt fra dansk av bloggeren
Den danske utgaven er ikke lenger å få. Den amerikanske originalutgaven, Catholicism, er fortsatt tilgjengelig, nå i 3. utgave fra 1994. Den danske utgaven er oversatt fra førsteutgaven i 1981.

Ytre støy, indre ro

2010-04-15T09:47:00.006+02:00

Til DETTE innlegget i går på bloggen "Banker på pavens port", skrev jeg en kommentar som lyder omtrent som dette:

På den ene side har jeg lyst til å debattere alt styret rundt Kirken nå både i min egen blogg og kanskje også i mediene - i går var det for eksempel et gement angrep på Kirken fra redaktøren i en av lokalavisene her, det er fullstendig patetisk hvordan alle bladsmørere nå skal mene noe om Kirken - og jeg kunne godt tenkt meg å si min mening i Pollestad-saken, hvor motparten er min egen sogneprest. Men jeg kjenner at bare tanken på å involvere meg i debatt gjør noe med min indre ro som jeg ikke liker. En ting er det rent banale at jeg ikke har tid. Men hva vil jeg med denne bloggen? Det hender jeg gir uttrykk for meninger her, men den skal først og fremst være et forum hvor jeg kan utforske min egen tro og mitt forhold til Kirken, slik min egen programerklæring øverst til høyre lyder. Akkurat nå ser jeg det nærmest som en slags indre øvelse IKKE å involvere meg i den ytre støyen.

Kanskje er det unnfallenhet at jeg ikke gjør det, kanskje er det feighet. Kanskje jeg burde være med og gi Kirken en stemme. Samtidig tror jeg vi skal vokte oss for, slik jeg føler at Kirken faktisk gjør akkurat nå, å la omverdenen sette vår agenda som Kirke og som troende katolikker.

Ubehaget i Kirken

2010-04-06T14:44:00.017+02:00

Da vendte Herren seg og så på Peter, og Peter husket hva Herren hadde sagt, at 'før hanegal idag vil du tre ganger ha nektet å kjennes ved meg'. Og han gikk ut og brast i bitter gråt.
Lukas 22, 61-62

Kirken opplever det som er blitt betegnet som dens kanskje største krise siden reformasjonen. Lik velter ut av alle skap og vitner om en gammel og inngrodd ukultur for seksuelle og voldelige overgrep mot barn. Det man trodde var lokale fenomener i USA og Irland har vist seg å ha et langt større omfang enn som så.
Vår biskop Bernt sier at han i sine 28 år i Kirkens tjeneste aldri har opplevd en så tung tid som dette, og går ut fra at det også gjelder for hans medtroende.
Overgrep av denne art er ille nok uansett i hvilket miljø og hvilken sammenheng de forekommer, men for mange troende oppleves det ekstra ille at de vi snakker om her, har skjedd i Kirken og er utført av mennesker som skal fremstå som moralske forbilder for andre og være gjenstand for absolutt tillit.

Reaksjonene lar ikke vente på seg: Dette går på troen løs for mange. I det dypt katolske Østerrike opplever Kirken en bølge av utmeldelser, står det i Aftenposten i dag. Det gjelder trolig ikke bare Østerrike. Tilbake står en svekket Kirke, sviktet av sine egne (fordi den har sviktet dem), og utsatt for en storm av kritikk og hån fra Kirkens ytre fiender. Og det i en tid da den kristne tro i den vestlige verden allerede på forhånd er utsatt for store prøvelser og iherdige angrep.

Meget urettferdig har pave Benedikt vært beskyldt for å fornekte fenomenet og skjule spor, sier biskop Bernt. Men skal man tro mediene, er disse beskyldningene kanskje ikke så svakt funderte likevel. At paven ikke nevnte overgrepsskandalene med et ord i sin påsketale, er i seg selv en form for unnfallenhet, i hvert fall tolkes det slik. Men mye tyder dessverre på at paven viste den samme unnfallenhet i sin kardinaltid, ved ikke å gripe effektivt inn når og hvor han kunne ha gjort det, og dermed bidro til å muliggjøre nye overgrep.

At overgriperne ikke har tatt Jesu ord om «disse mine minste små» inn over seg, ligger i sakens (u)natur. At deres overordnede later til heller ikke å ha gjort det, er verre. Jesus uttrykte seg i enkle bilder og vendinger for at alle skulle forstå ham. I Kirkens toppledelse finner vi de mest glimrende intellekter, men som ethvert livserfarent menneske vet, vandrer intelligens og klokskap ikke alltid på de samme veier. Selv de mest skarpskårne teologiske overlegninger er ingenting verd hvis man ikke har skjønt de enkleste ord fra Kirkens herre, Kristus.

Når det gjelder paven, vil noen kanskje unnskylde hans antatte uforstand med miljøet og tiden han er oppvokst i. Mon ikke filmen «Det hvite båndet» er både tids- og kulturtypisk? Pavens bror skal angivelig ha slått barna i et kor han dirigerte for å få dem til å synge bedre. Kanskje en helt kurant ting å gjøre for et menneske med hans bakgrunn. Men det gir oss i så fall en meget ubehagelig mistanke om at paven rett og slett ikke skjønner problemets art. Den ganske nære fremtid vil forhåpentligvis vise om jeg gjør paven urett eller ikke. Jeg håper jeg gjør det, men foreløpig er det lite ved hans måte å håndtere situasjonen på som demper min uro og bekymring så vel for hans rolle i det hele som ubehaget i Kirken akkurat nå.

Men hva så, spør jeg meg selv -- kan vi i denne situasjonen feire eukaristien «i enhet med vår pave Benedikt»? Svaret er, paradoksalt nok, et ubetinget ja. Kirken er ikke Vatikanet, Kirken er oss; de troende. Akkurat nå trenger den kanskje oss mer enn vi trenger den. Djevelen har gjort et godt stykke arbeid -- i årevis har han jobbet iherdig med å angripe Kirken innefra, direkte i menneskenes hjerter. Det har vist seg kanskje å være langt mer effektivt enn å understøtte dens ytre fiender.

Men Kirken er vant til synd: «Et kristent folk er ikke det samme som et folk av dydsmønstre. Kirken har gode nerver, den er ikke redd for synden, tvert imot. Den ser den rolig rett i øynene og tar til og med synden på seg, slik som vår Frelser,» som George Bernanos sier i Underet i de tomme hender/En landsbyprests dagbok.

Det begynte allerede med Peter i yppersteprestens gård, la oss ikke glemme det. Det var på dette skrøpelige menneskematerialet Kristus bygde sin Kirke, den Kirken han lovet å være med til evig tid.
Den Kirken må vi være solidariske med hvis vi vil være solidariske med Kristus.

Gunnel Vallquist sier det slik: «Min solidaritet med all synd i kyrkan - liksom med all helighet. Jag är solidarisk med den synd som begås av kyrkans män, solidarisk genom mina egna synder, de enda som för mig äger definitiv verklighet, aldrig kan ifrågasättas. Solidarisk med heligheten är jag genom min fattige och envisa längtan att verkligen älska Gud.» (Till dess dagen gryr, 1977)

Ved den krisen Kirken nå er kastet ut i, tester Djevelen også oss. Hvordan slike tester skal håndteres, har mesteren selv vist oss.
La oss be for Kirken. Og la oss i all ydmykhet prøve å vise verden hva Kirken egentlig er.

Novene

2010-04-03T11:43:00.008+02:00

Sist søndag kom en dame i menigheten bort til meg på kirkekaffen, ga meg kortet på bildet og oppfordret meg til å be en novene, en rosenkransbønn over ni dager, som skulle begynne på langfredag og slutte på første søndag over påske. Av en eller annen grunn følte jeg at denne henvendelsen kom som et svar på et uuttalt og ubevisst bønn, og bestemte meg for å følge oppfordringen. Det skal her innskytes at selv om jeg alltid går med rosenkransen i lommen, har jeg aldri praktisert å be den. Den uuttalte og ubevisste bønnen jeg følte jeg fikk svar på, var kanskje et indre ønske om å gjøre det.

I går, langfredag, begynte jeg, og jeg ble veldig overrasket over virkningen av denne bønnen. Det var som en meditasjon, men mer enn det - det var som om den brakte meg i nærmere kontakt med min egen tro. Som jeg riktig nok aldri føler meg fjern fra, men det var på en måte som om kontakten ble fornyet. Jeg vet ikke helt hvordan jeg skal uttrykke det. Åtte dager av novenen gjenstår.

Norsk krusifiks fra 1700-tallet, som jeg har stående på peishyllen.

Opp til Jerusalem

2010-03-28T14:24:00.006+02:00

Palmegrenene klar til å innvies, før vi går i prosesjon inn i kirken.

Jeg er flere ganger blitt ønsket god påske allerede. Senest i går, lørdag, fikk jeg et brev som ble avsluttet med "alle gode ønsker om en deilig og doven påske". Det er hva jeg kaller en hedonistisk påskehilsen. Uansett - det er for tidlig. Vi er i slutten av fasten, ved inngangen til den hellige uke, den viktigste begivenheten i kirkeåret. Det er ingen god uke vi går inn i, og påsken er faktisk ikke begynt ennå.
Men vi lever i Norge, et land fjernt fra katolsk kultur og tankegang, og vi lever dessverre også i en etter hvert temmelig sekularisert del av verden. Påskens drama og mysterium er ikke det som opptar folk flest.
"Påsken er på mange måter kirkens viktigste høytid," hørte jeg en kvinnelig statskirkeprest si i en radiogudstjeneste for noen år siden. Tenk det, Hedda. For en ullen uttrykksmåte! Påsken er ikke "på mange måter" kirkens viktigste høytid. Den er kirkens viktigste høytid. Bortsett fra for dem som har stilt seg utenfor Kirken, som protestantene.
Før jeg sto opp i dag, hørte jeg begynnelsen på programmet Sølvsuper på NRK1, hvor den kvinnelige statskirkebiskopen som ble intervjuet, ble bedt om å sammenligne jul og nyttår. Ikke et ord om mysteriet. Den sentimentale julen klarer protestantene å forholde seg til, men påsken blir for tøff for dem. En underlig avvart av den kristne religion, som ikke klarer å møte selve kjernen, mysteriet i bar og naken form.
Å være katolikk er bokstavelig talt meningsfylt, men aldri mer meningsfylt enn i påsken, som i en stappfull kirke i dag, med palmegrener, i konsentrasjon om påskens drama.

En liten ting

2010-03-22T17:37:00.008+01:00

Denne fyrstikkesken sto på disken i St. Olav bokhandel da jeg var innom der forleden dag, og jeg innfridde butikkens forventning om at jeg skulle impulskjøpe den da jeg sto og betalte boken jeg egentlig hadde kommet for. Nå står den på peishyllen og er nesten et lite husalter i sin estetiske enkelhet.

(For den som lurer på hvilken bok jeg kjøpte, så var det biskop Grans bok om Det annet vatikankonsil, omtalt to innlegg nedenfor. Den jeg leser, har jeg nemlig bare lånt, og jeg vil gjerne ha den selv.
Jeg skulle også ha Thomas à Kempis' Om Kristi etterfølgelse. Den hadde de også, men jeg fikk beskjed om at den snart kom i en ny, fin innbundet utgave, så dermed ventet jeg med den.)

Ord for dagen

2010-03-18T15:52:00.003+01:00

Hvordan skal du kunne bevare evnen til å høre når du aldri vil lytte: At Gud skal ha tid til deg anser du visst som like selvfølgelig som at du ikke kan ha tid til Gud.

Dag Hammarskjöld: Veimerker

2010-03-12T20:43:00.010+01:00

Jeg leser biskop Grans bok om Det annet Vatikankonsil for tiden. I et innlegg nylig gjenga jeg et utdrag om legfolkets apostolat. Her er et utdrag om samvittigheten.

"Kirken tar klart avstand fra alle frihetsdoktriner som hevder at mennesket er uavhengig, ikke bare av ytre instanser, men også av Gud. Det er derfor de tidligere paver har uttalt seg så negativt om emnet: De rettet seg mot filosofiske teser som forfektet en slik total uavhengighet. En modning innen Kirkens tankegang gjør at vi i dag kan formulere den kristne stillingtagen på en annen måte. Når Kirken nå (i særdeleshet Johannes XXIII i sin encyklika Pacem in terris) forsvarer den individuelle samvittighets absolutte suverenitet vis-à-vis alle ytre autoriteter, så forfekter den menneskets totale avhengighet av Gud alene.

Den katolske kirke mener selvsagt fremdeles at Gud har åpenbart sin sannhet i og gjennom Kirken, men at denne sannhet aldri kan påtvinges noen; den må erkjennes i frihet. Ja, enhver som ærlig følger samvittighetens stemme, følge Guds stemme - selv om samvittigheten skulle føre ham ut av Kirken. Et slikt menneske må respekteres og aktes av alle katolikker.

Dette syn på samvittighetens suverenitet setter imidlertid strenge krav til subjektiv ærlighet: Bare den som etter beste evne søker sannheten, og ikke skyr noen anstrengelse for å finne frem til den, kan gjøre krav på å handle i henhold til sin samvittighet. (Allikevel er det bare Gud som vet i hvilken grad et menneske virkelig oppfyller disse krav.) En viktig konsekvens av denne lære er at den enkelte også har full rett til å utøve sin religion slik hans samvittighet byr ham å gjøre det."

John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav Forlag, Oslo 2001

Dagens sitat

2010-02-28T20:45:00.003+01:00

"Vel, som jeg har antydet, har jeg ingen innvendinger mot noen persons religion, den kan være som den vil, så lenge denne personen ikke dreper eller krenker noen annen, fordi denne andre ikke tror det samme. Men når en manns religion blir helt vanvittig, når den blir en direkte plage for ham og, kort sagt, gjør denne vår verden til et ubehagelig vertshus å losjere i, da synes jeg det er på høy tid å ta dette individet til side og drøfte saken med ham."

Herman Melville: Moby Dick
Oversatt av Bjørn Alex Herrman

Gullkorn

2010-02-23T09:53:00.003+01:00

"Religion hadde han lite til overs for. Det var det gode i livet Tarjei trodde på."

Fra en nekrolog i Aftenposten i dag tirsdag 23. februar 2010.

Legfolkets apostolat

2010-02-19T19:01:00.010+01:00

"Ikke minst for meg var skjemaet Legfolkets apostolat en givende opplevelse, som gav fordypet innsikt og forfriskende perspektiver. Sant nok var marken allerede pløyd opp av teksten om Kirken som helt i utgangspunktet fokuserte på Guds folk: hele Kirken, der alle har sin plass, fra nydøpte barn til paven i Roma. Dessuten gav det for første gang i konsilsammenheng en teologisk 'rehabilitering', kall det gjerne en restaurering, av legfolkets status innenfor rammen av Kirkens hierarkiske struktur. Istedenfor den 'umælende masse', som det var opp til hierarkiet å evangelisere eller belære, trådte en annen og eldre visjon. Alle utgjør vi et fellesskap, Guds folk på vandring mot sitt evige mål. Også legfolket har en iboende prestelig verdighet, for alle døpte er delaktige i det alminnelige prestedømme. Vår tekst tok sitt utgangspunkt her, med ordet apostolat som nøkkelbegrep. Enhver kristen er en apostel i kraft av sin dåp og konfirmasjon (som i Den katolske kirke er et sakrament), ja, har som gudgitt oppgave å delta i Kirkens tidløse misjon - ikke i konkurranse men i samarbeid med hierarkiet som har mottatt de nødvendige fullmakter fra oven. Også lege menn og kvinner har sin sendelse fra Vårherre."

Biskop John Willem Gran: Det annet Vatikankonsil: oppbrudd og fornyelse.
St. Olav forlag 2001

Gullkorn

2010-02-14T22:57:00.006+01:00

"Religioner vil ikke forsvinne på mange år ennå."

Uttalt av Jens Brun-Pedersen, pressesjef i Human-Etisk Forbund, i et innlegg i Klassekampen lørdag 13. februar 2010.

Tal til Gud med dine egne ord

2010-01-11T10:53:00.008+01:00

Og på hotellet, endelig alene, kastet Mayol et blikk på boken han hadde klart å erverve seg etter den besværlige prutingen, og så at det var - han viste meg den samme ettermiddag klokken seks, tydelig stolt og tilfreds over kjøpet - en bok med kloke og fyndige sentenser skrevet av rabbi Nachman fra Breslau, en ukrainer som var sønnesønn av grunnleggeren av hasidismen, den jødiske mysteriekulten som henter sin inspirasjon fra kabbalaen. Han leste en av disse kloke og fyndige sentensene med høy røst:
- Tal til Gud med dine egne ord, tenk selv og formuler dine egne bønner.

Sitatet er hentet fra Enrique Vila-Matas' roman Den vertikale reisen.

Bibelhistorien

2009-12-29T16:37:00.006+01:00

"Alle disse ting, den syngende kong David, den mørke Saul, den veldige Samson, den enda veldigere Moses, den hemmelighetsfulle drømmeren Josef som brødrene var så slemme mot, tryllekongen Farao, den bleke, milde kongen som var Josefs venn, de sorte, hårde Farao'ene, og endelig - langt, langt tilbake de urgamle, de som satt i teltdøren om dagen og talte med Jahve om natten; Abraham, Isak og Jakob, - hva er de, alle disse skikkelsene? Hva er de, alle disse som har levet så lenge, og som får et nytt jordisk liv med hver ny slekt som vokser opp? Hva er alt dette som er halvveis historie, halvveis myte? Hva er de for oss?

De er vår felles menneskelige arv. Alle som tidlig nok har hørt om dem, er blitt brødre. Sjelelig sett er det bokstavelig talt sant at vi nedstammer fra Noah og Adam. Det som kom til verden i oss da vi var ni, ti, elleve år gamle, kommer i like linje fra de bibelske fedre. Det skrev oss inn i menneskeheten, eller for å være helt nøyaktig; i den del av menneskeheten som i vennskap og fiendskap har jødedommen eller kristendommen felles.

Å holde barn borte fra bibelhistorien, det betyr at man forhindrer dem i å bli européere, man avskjærer dem fra å forbinde seg følelsesmessig med en enhet som er større enn det egne hjemsted. Man gjør dem meget, meget fattigere. Hvis man tar bibelhistorien fra et menneske, så tar man halve hans barndom fra ham."

Jens Bjørneboe i Under en mykere himmel. Brev og bud fra en Steinerskole (1976).

"Barn har rett til å få vite om, høre om og høre til, til å bli veiledet og oppdratt. Barn har rett til å få del i en kulturell kompetanse."

Barnekulturforsker Ivar Selmer-Olsen (red.) i Kulturens fortellinger (1993)

Kristins første julenatt på Husaby

2009-12-24T12:41:00.005+01:00

«Kristin stod opp og gikk ut i ytterdøren. Det var så mørkt og regntungt ute at der syntes hverken måne eller stjerner. Men hun tenkte at det måtte nu være midnatt snart. Hun tok lykten i forstuen, gikk inn og tente den. Så kastet hun kåpen på seg og gikk ut i regnet.
«I Jesu navn,» hvisket hun, og korset seg tre ganger da hun tren ut i natten.
Øverst i tunet lå prestehuset. Det stod tomt nu. Siden Erlend var blitt løst av bannet, hadde det ikke vært høgendesprest på Husaby; av og til kom en av hjelpeprestene i Orkedal over og leste messe, men den nye presten som var satt til kirken, var i utlandet med mester Gunnulf; de var nok venner fra skolen. De hadde vært ventet hjem isommer - nu mente Erlend at de kom vel ikke til landet før etter våren. Gunnulf hadde hatt lungesott i sin ungdom, så han ville neppe reise på vintertiden.
Kristin låste seg inn i det tomme, kalde hus og fant kirkenøkkelen. Så stod hun litt. Det var svært hålket - og belgmørkt og vind og regn. Det var vågalt av henne å gå ute ved nattetid, og mest julenatt, da alle uvetter var i luften. Men hun kunne ikke gi det opp - hun måtte til kirken.
«I Guds den allmektiges navn går jeg her frem,» hvisket hun ut i været. Lysende for seg med lykten satte hun føttene hvor gresstufser og sten stakk opp av hålken. I mørket syntes veien til kirken svært lang. Men tilslutt sto hun på hellen foran døren.
Inne var sviende kaldt - meget kaldere enn ute i regnet. Kristin gikk frem til korbuen og knelte ned for krusifikset, som hun skimtet i mørket over seg.
Da hun hadde lest sine bønner og reist seg opp, stod hun litt. Det var som hun hadde ventet at noe skulle hende henne. Men intet skjedde. Hun frøs og var redd i den mørke, øde kirke.
Hun snek seg opp til alteret og lyste på billedene. De var gamle, stygge og barske. Alterbordet var den nakne sten - duker, bøker og kar visste hun lå nedlåst i en kiste.
I langhuset løp det en pall langs veggen. Kristin gikk ned og satte seg; lykten stilte hun på gulvet. Kåpen hennes var våt, og hun var våt og kald på føttene. Hun prøvde å trekke et ben opp under seg, men da kom hun til å sitte så vondt. Så svøpte hun kåpen godt omkring seg, og strevde for å samle tankene sine om dette, at nu var det igjen den hellige midnattsstund da Kristus lot seg føde av Maria mø i Betlehem.»

Fra Sigrid Undset: Kristin Lavransdatter. Husfrue (1921)

Den hellige natten

2009-12-21T19:48:00.010+01:00

Det var en gang en mann som dro ut i den svarte natten for å låne varme. Han gikk fra hus til hus og banket på. "Kjære, hjelp meg!" tigget han. "Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp varme, så de ikke skal fryse, min hustru og den lille."
Men natten var dyp og mørk, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham.
Mannen gikk og gikk. Endelig fikk han se et lysskimmer langt borte. Dit gikk han. Det var tent et bål på marken. En hel mengde hvite sauer lå og sov omkring varmen, og en gammel hyrde satt og våkte over hjorden.
Da mannen som ville låne varme, kom fram til saueflokken, så han at tre digre hunder lå og sov tett ved hyrdens føtter, De våknet alle tre og åpnet de vide gapene som om de ville til å gi hals - men det kom ikke en lyd fra dem. Mannen så at håret reiste seg på ryggene deres, han så at de kvasse tennene skinte farlig hvite i ildskjæret fra bålet og at de kom settende like på ham. Han kjente at en av dem hogg seg fast i benet hans, den andre i hånden hans og den tredje i strupen. Men hundekjevene og tennene ville ikke lystre dem, og mannen fikk ikke den minste skade av det.
Nå ville mannen videre for å hente det han var ute etter. Men sauene lå så tett inntil hverandre, rygg ved rygg, at han ikke kunne komme fra. Da steg mannen opp på saueryggene og vandret fram til bålet. Og ikke ett av dyrene våknet eller rørte på seg.
Da mannen var kommet nesten bort til ilden, så hyrden opp. Han var en gammel, ondskapsfull mann, uvennlig og hard mot alle mennesker. Da han så den fremmede kom, rykket han til seg en lang, spiss stav, som han brukte å ha i hånden når han voktet hjorden, og kastet den imot ham. Staven fór rett på mannen, så det hvinte i luften. Men før den rakk fram, vek den til siden, suste forbi ham og langt ut på marken."
Nå gikk mannen fram til hyrden og sa til ham: "Kjære, hjelp meg, og la meg få låne litt varme! Min hustru har nettopp født et barn, og jeg må gjøre opp ild for å varme henne og den lille."
Hyrden ville nok helst ha svart tvert nei, men når han tenkte på at hundene ikke hadde skadd mannen, at sauene ikke hadde rømt sin vei for ham, og at staven hans ikke hadde villet felle ham, ble han redd og torte ikke nekte ham det han ba om.
"Ta så mye du trenger!" sa han til mannen.
Men ilden var nesten brent ned. Den fantes ikke stokk eller kvist tilbake, bare en stor glohaug, og den fremmede hadde hverken skyffel eller øse, som han kunne bære de røde kullene i.
Da hyrden så det, sa han på ny: "Ta så mye du trenger!" Og han var skadefro over at mannen ikke kunne bære med seg noen varme.
Men mannen bøyde seg ned, plukket kull ut av asken med bare hendene og la dem i kappen sin. Og kullene svidde ikke hendene hans da han rørte ved dem, og ikke svidde de kappen hans heller - men mannen bar dem bort som om det hadde vært nøtter eller epler.
Da hyrden, som var slikt et dårlig og ondskapsfullt menneske, så alt dette, tok han til å undre seg: "Hva kan dette være for en natt, siden hundene ikke biter, sauene ikke blir redde, spydet ikke dreper og ilden ikke brenner?" Han ropte den fremmede tilbake og sa til ham. "Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg en slik vennlighet og barmhjertighet?"
Da svarte mannen: "Jeg kan ikke si deg det, om du ikke selv ser det." Og han ville skynde seg av sted for å tenne opp varme for hustruen og barnet.
Men da bestemte hyrden seg for at han ikke måtte tape mannen av syne før han hadde fått rede på hva alt dette underlige betydde. Han reiste seg og gikk etter ham, hele veien, inntil han nådde fram dit hvor mannen bodde.
Da så hyrden av mannen ikke hadde så mye som en stue å bo i, men hustruen og barnet lå i en berggrotte, der det ikke fantes annet enn nakne, kalde steinvegger.
Men hyrden tenkte som så at kanskje det stakkars, uskyldige barnet kunne komme til å fryse i hjelp der i grotten, og enda han var slik en hard mann, kjente han seg rørt og tenkte han fikk hjelpe barnet. Han tok skreppen sin ned fra skulderen, og ut av den trakk han fram et mykt, hvitt saueskinn, ga det til den fremmede manenn og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i det samme han viste at også han kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet, og han så hva han ikke før hadde kunnet se og hørte hva han ikke før hadde kunnet høre.
Han så at rundt omkring ham sto en tett ring av engler med sølvvinger. Hver eneste en av dem hadde et strengespill mellom hendene, og alle sammen sang de med høy røst at i natt var Frelseren født, han som skulle frelse verden fra dens synder.
Da forsto han hvorfor alle ting var så glade denne natten, og at de ikke ville gjøre noen vondt.
[...]
Det var en slik jubel og glede og sang og lek. Og alt dette så han i den mørke natten, der han før ingenting hadde sett. Han ble så glad over at øynene hans var blitt åpnet at han falt på kne og takket Gud.

Fra Selma Lagerlöf: Kristuslegender.

En åndelig opplevelse

2009-11-27T19:36:00.008+01:00

Han var nemlig ikke fylt ni år da han hadde sin første åndelige opplevelse. Han står kanskje nede ved vika, og det lir og lakker mot vår, eller på neset vest for vika, og der er en haug og en frodig grønn tuve oppe på haugen, eller kanskje oppe i fjellet over innmarka, og bøen er helt gjemt i graset, og det er innunder slåtten.

Da er det som Guds åsyn åpner seg mot ham. Han føler guddommen åpenbare seg i naturen, i en klang hinsides ord og tanke, det er guddommens kraft som toner. Han vet ikke av før han selv er en skjelvende røst i denne allmektige herlighetsklangen. Det var som hans sjel ville løftes ut over kroppen, som pisket mjølk over kantene på en skål, som den var i ferd med å flyte sammen med et umåtelig hav av høyere liv, over ord, hinsides all fornemmelse, kroppen gjennomsyret av et slags skummende lys, over alt lys.

Sukkende kjente han hvor liten han selv var midt i denne uendelige herlighetsklang og stråleglans, hele hans bevissthet løste seg opp i gråtmild lengsel etter å bli ett med det høyeste og slippe å være seg selv lenger. Han lå lenge i sanden eller i graset og gråt, dypt og inderlig, en salig gråt, ansikt til ansikt med det uutsigelige. Gud, gud, gud, sa han og skalv av kjærlighet og ærbødighet, kysset jorda og grov fingrene ned i grassvorden. Han hadde en sterk følelse av velvære også etter at han begynte å komme til seg selv; han ble liggende, lå stille i ekstase og kjente det som det aldri mer kunne falle noen skygge over hans liv. All motgang var ingenting, ingenting gjorde noe mer, alt var godt. Han hadde opplevd det Ene. Hans far i himmelen hadde tatt ham opp til sitt hjerte, nord ved det ytterste hav.

Halldór Kiljan Laxness: Verdens lys. Oversatt av Wilhelm Kaurin.

Laxness konverterte i 1923 og tok mellomnavnet Kiljan etter den irske martyren St. Kilian.
Laxness mottok nobelprisen i litteratur i 1955. Sitt forhold til katolisismen har Laxness beskrevet i romanen Den store væver fra Kashmir, som ble utgitt i Norge i dansk oversettelse i 1975.

Se også DETTE tidligere innlegget.

Wenn jemand eine Reise tut

2009-11-18T00:15:00.008+01:00

La oss si at du skal til Berlin og gjerne vil vite om det er en katolsk kirke i nærheten. Da kan du gå til DENNE siden, Erzbistum Berlin. Hvis du går på fanen Pfarrgemeinden og velger Pfarrgemeindensuche, kommer du til en side hvor du igjen finner die Gemeindesuchmaschine. Eller du kan trykke HER, så kommer du direkte til den. Da er det bare å taste inn gatenavn som angitt (dvs uten sisteleddet Strasse, Platz etc.) samt stedsnavn (søkemotoren gjelder for Berlin, Brandenburg og Vorpommern), og vips, så har du nærmeste katolske menighet. For meg akkurat nå viste det seg å være DENNE.

Skytsengelen

2009-10-27T20:01:00.008+01:00

SKYTSENGELEN

Jeg er fuglen som banker på vinduet til dig om morgenen
og følgesvennen din, han du ikke kan vite,
blomstene som lyser for den blinde.

Jeg er brekronen over skogene, den blendende
og malmstemmene fra katedralenes tårn.
Tanken som plutselig faller ned over dig midt på dagen
og fyller dig med en besynderlig lykke.

Jeg er en du har elsket for lenge siden.
Jeg går ved siden av dig om dagen og ser ufravendt på dig
og legger munnen på hjertet ditt,
men du vet det ikke.

Jeg er den tredje armen din og den andre
skyggen din, den hvite,
som du ikke har hjerte til
og som ikke kan glemme dig mere.

Rolf Jacobsen. Fra samlingen Hemmelig liv (1954)
Rolf Jacobsen var som kjent katolikk.

Et innlegg om dristighet (og kanskje et dristig innlegg)

2009-10-14T09:49:00.007+02:00

En av de fineste bønnene jeg vet om, er fra Pierre Teilhard de Chardins «Messe for all jorden». Den lyder slik:

«... lær mitt hjerte den sanne renhet, den som ikke er en blodløshetens avsperring fra tingene, men en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker; åpenbar for det den sanne kjærlighet, den som ikke er en ufruktbar redsel for å gjøre vondt, men den kraftige vilje til å sprenge alle livets porter; gi det sluttelig, gi det fremfor alt, gjennom en alltid klarere innsikt i ditt allestednærvær, den lykkelige iver efter å oppdage, å virke i og å føye seg efter verden, alltid mer og mer, for at jeg skal kunne nå dypere inn i deg.»

«Ikke en blodløshetens avsperring fra tingene», «en dristig flukt gjennom alle skjønnhetens riker», «ikke en ufruktbar redsel for å gjøre vondt» - grunnen til at jeg liker denne bønnen så godt, er at jeg har inntrykk av at mange troende bruker troen til å innsnevre livet, bruke den som en avgrensning mellom seg selv og «de andre», som et vern mot alle forandringer, alle nye tanker. Nei, jeg tenker ikke spesielt på den nye ekteskapsloven, men det kan være et nyttig memento at svært mange av de tilsynelatende edle argumenter kristne mennesker har kjempet imot denne verdens antatte elendighet med, i dag befinner seg der de hører hjemme, nemlig på historiens skraphaug.
Var ikke Jesus nettopp den han var blant annet fordi han tenkte annerledes og dristigere? Er det ikke da et paradoks at så mange av hans tilhengere i så stor grad preges av "den engstelige tro" som Hallvard Rieber Mohn snakker om i en bøkene sine?

Om jesuittpateren og paleontologen Pierre Teilhard de Chardin kan du lese mer i DENNE Wikipedia-artikkelen .

Et innlegg om messen

2009-10-11T22:34:00.015+02:00

Var du til høymessen i dag? Det var jeg. Fordi det er messeplikt? Nei, jeg går ikke i kirken av plikt, men fordi søndagens høymesse er selve åndedrettet i mitt liv som katolikk. Hvis jeg av en eller annen grunn ikke kommer meg i kirke på søndag, føler jeg at jeg har gått glipp av noe. Og aller best har jeg det når jeg kan gå i høymessen i min egen sognekirke - stapp full, med ungemas og mobiltelefoner, et mylder av nasjonaliteter og tungemål - akkurat de kulissene jeg trenger for å finne mitt eget indre rom og konsentrere meg om messens innhold.

Å ikke gå i søndagsmessen er en alvorlig synd, sier pater Richard P. McBrien i sin ellers utmerkede bok Katolsk tro gennem to Årtusinder. Ham om det.
«Kirken har et bud om messeplikt på søn- og festdager. Der det er praktisk mulig forsøker man å leve opp til det, og er takknemlig over det,» skriver den norske dominikanerpateren Arne Fjeld i sin bok Katolsk tro og kristenliv i 1986. Det lyder straks mer forsonlig enn McBrien. En plikt man kan være takknemlig for? Ja, slik føles det når søndagsmessen er det den etter min mening skal være, og som jeg nevnte innledningsvis: selve åndedrettet i ens liv som katolikk. Messeboken sier det slik: «Feiringen av eukaristien er selve sjelen i vårt kristenliv. Guds ord i messens liturgi og Jesu Kristi nærvær under brødets og vinens skikkelse er vårt åndelige næringsgrunnlag.» (Messebok for søndager og festdager, St. Olav forlag 1985).

Men messens betydning strekker seg selvsagt langt ut over vår personlige, private opplevelse av den. «For kirken er ikke det ytre apparat, den er ikke Vatikanet, den er ikke de pavelige nuntier, den er ikke Osservatore Romano, den er heller ikke de religiøse ordenssamfunn, den er ikke kirkeretten - den er ikke noe av dette, for kirken er ikke av denne verden: Den er Guds folk, den er Kristi legeme, den er Den hellige ånds tempel, og det er i messen at Guds folk samles og blir til Kristi legeme, besjelet av Den hellige ånd,» skrev dominikaneren Per Bjørn Halvorsen i Fem foredrag om messen, St. Olav forlag u.å. (basert på Dominikanernes foredragsserie «Katolsk orientering» våren 1974).

Messen skaper altså kirken - intet mindre. Men er ikke det en fantastisk tanke - når vi sitter der i en tettpakket kirke, søndag etter søndag, kjente eller ukjente for hverandre, samlet om mysteriet, da er vi Kirken. Da virkeliggjør vi det katolske. Derfor er høymessen så viktig. Like viktig som å puste. Å puste er ikke noe vi gjør av plikt, men som en naturlig nødvendighet for å leve. Slik bør også messen være; ikke en programmatisk plikt, men en naturlig nødvendighet for å leve som katolikk og for å være kirke.

Visste du at Vivaldi var katolsk prest?

2009-10-08T10:52:00.007+02:00

Jeg visste ikke at komponisten Antonio Vivaldi var katolsk prest før jeg fikk denne nyhetsmailen fra radioprogrammet Musikkantikk i NRK:

MUSIKKANTIKK
NRKs tidligmusikkprogram
Søndag 11. oktober kl. 19.30
NRK P2, og på nettradio
Godtepose fra Venezia (reprise fra 2005)
Lytt til den dobbelt-sukrede Vivaldi-arien ”Bare hos deg” og se et maleri fra Canal Grande av Canaletto. Og hør om forbindelsen mellom de to. Og bli med ut i byen til piazzaer og smug - på leting etter Den røde prests gamle adresser.

Ved Halfdan Bleken.
Søndag kl. 19.30-20.30. NRK P2 (radio, ikke TV!)
”Jeg sitter aldri ved døren og selger billetter og jeg leder ikke orkesteret annet enn på premierekvelder, for jeg vil ikke bli betraktet som en vanlig musiker.” Antonio Vivaldi/ ”Den røde prest” (komponist, fiolinist og prest)

Norske Wikipedia har en god artikkel om Vivaldi HER.

Kristen i en ny tid

2009-10-01T22:49:00.002+02:00

"I en fortsatt avvikling av de gamle, enhetlig konfesjonelle tradisjoner, de massive katolske eller protestantiske folkekirke-modeller fra fortidens europeiske kristenhet, ligger i hvert fall ikke bare kriser, nedgang og oppløsning. Der ligger trolig like mange løfter og muligheter for en levende og ektere kristendom."

Dette skrev dominikanerpateren Hallvard Rieber-Mohn i 1979, her hentet fra første utgave av hans medbroder Arne Fjelds Katolsk tro og kristenliv (1986). Det slår meg som en underlig fremsynt uttalelse, siden det er like aktuelt den dag i dag, ja kanskje enda mer.

Drosjetur med Gud

2009-09-09T09:08:00.005+02:00

Jeg har en tendens til å kjøpe bøker bare fordi de har en fengende tittel, det var vel derfor jeg kjøpte God Explained in a Taxi Ride. Noe av forklaringen er sikkert at tittelen inneholder to triggerord for meg fordi jeg var drosjeeier i Oslo på den tiden da jeg konverterte. Jeg må imidlertid innskyte at jeg aldri prøvde å forklare Gud for passasjerene mine, min eneste form for misjonering var den lille medaljongen med St. Kristoffer på dashbordet, tidligere omtalt i DETTE innlegget.
Ifølge baksideteksten er God Explained in a Taxi Ride intet mindre enn «The world’s second best book on God» (det sier seg selv hvilken som er den beste). Boka er vel mest en gimmick, med enkle illustrasjoner og korte, til dels aforistiske tekster av denne typen:

BLIND FAITH
How can you have blind faith in something for which there is not a scrap of evidence?
Well, the answer is you can’t.
If you could prove it, it wouldn’t be faith.
You can only have faith in what you don’t know.
That’s what faith is.

THE ANSWER IS BLOWING IN THE WIND
A young child asked his father if he could prove there is a God.
‘I can’t prove it,’ he said.
‘It’s like the wind. You can feel it, but you can’t see it.’

Jeg kan ikke hjelpe for at jeg synes det er like meningsløst å argumentere for at Gud finnes, som det er å argumentere for det motsatte. Jeg tror ikke man overbeviser noen på den måten, hverken den ene eller den andre veien.

Men en morsom idé var det jo, å prøve å forklare Gud i løpet av en drosjetur.

Økt tilgjengelighet

2009-09-08T20:00:00.004+02:00

Jeg hadde radioen på NRK P2 mens jeg lagde middag i dag, og hørte mer eller mindre adspredt på et program eller programinnlegg om at Den norske kirke nå planlegger en fornyelse av musikk og liturgi for å gjøre gudstjenesten mer tilgjengelig. Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg har hørt at statskirke-sekten skal gjøre gudstjenesten mer tilgjengelig. Har de tenkt over at hvis de gjør gudstjenesten sin mer tilgjengelig nå, kan det ende med at det kommer så mange folk i kirkene deres at noen må stå under høymessen, sånn som vi katolikker stadig vekk opplever? Men noe sier meg at faren ikke er veldig stor, uansett hvilke mer eller mindre kreative påfunn de kommer opp med.

Om Kirkens oppgave

2009-09-04T21:48:00.008+02:00

Det følgende ble skrevet i 1972, men jeg synes det passer like godt i dag:

"Kirkens første oppgave er å være det stedet der vi mennesker kan finne Gud, lytte til ham, snakke med ham. At den samtalen må få konkrete, praktiske, håndgripelige konsekvenser for våre medmennesker, for hele menneskeligheten, det vet vi, og den innsikten vekkelsene i Roma, Genève og Uppsala ga oss på sekstitallet, må aldri gå tapt. Men nå gjelder det også å se hvordan Kirken best skal kunne være dette møtestedet mellom Gud og mennesker, hvordan den skal kunne hjelpe frem det i oss som i vår verden er så innskrumpet at det nesten har tørket bort, men som vi ikke kan leve uten: et åndelig liv, et bønnens liv. Kirken må være det stedet der vi mennesker kan finne oss selv og finne Gud, kanskje med besvær, gjennom en langvarig famling i mørket, en lang vandring i en ørken der det kan være langt mellom kildene. Kirken må kunne vekke og lokke og appellere til denne vandringen, må kunne tilby et miljø som venner oss mennesker til dette livet , må kunne utruste oss til det, gi oss et fellesskap som ikke fratar oss retten og muligheten til å være alene når det trengs, men gjennomstrømmer den med vissheten om at hver og en av oss er en del av et folk som er Guds folk og på vei til ham, med ham."

Fra Gunnel Vallquist: Texter i urval (2008)
Sitatet er oversatt fra svensk av bloggeren.
Boken er tidligere omtalt i DETTE innlegget.

Katolisismens alminnelige kjennetegn

2009-09-04T00:36:00.012+02:00

"Katolisismen er snarere karakterisert av et både/og enn av et enten/eller. Det dreier seg ikke om natur eller nåde, men om benådet natur; det dreier seg ikke om fornuft eller tro, men om fornuft opplyst av tro; ikke om lov eller evangelium, men om lov inspirert av evangeliet; ikke om skrift eller tradisjon, men om normativ tradisjon innenfor skriften; ikke om tro eller gjerninger, men om tro som viser seg i gjerning, og om gjerninger som er uttrykk for tro; ikke om autoritet eller frihet, men om autoriteten i frihetens tjeneste; ikke om fortiden i motsetning til nåtiden, men om nåtiden i kontinuitet med fortiden; ikke om stabilitet eller forandring, men om forandring i troskap mot stabile prinsipper, og om prinsipper som er utformet og foredlet som resultat av forandringen; ikke om enhet eller mangfold, men om enhet i mangfoldet og om et mangfold som forhindrer den ensrettingen som er enhetens antitese."

Fra Richard P. McBrien: Katolsk Tro gennem to Årtusinder.
Originaltittel: Catholicism.
Sitatet oversatt fra dansk av bloggeren, og er også gjengitt i et tidligere innlegg.

Enda mer om bønn

2009-08-29T17:31:00.005+02:00

"Den personlige bønn leder frem mot Kirkens bønn, liturgien, og finner sitt høyeste uttrykk der. Vi ber ikke bare som enkeltindivider, men som lemmer på Kristi legeme, Kirken. Vi hører sammen i det store fellesskap som utgår fra Kristus og ledes av ham. Den liturgiske bønn er hele Kirkens bønn. Liturgien skuller seg ut fra den enkeltes bønn som først og fremst bygger på egen fromhet og hengivenhet. Kirkens liturgi er i ordets egentlig mening en Gudstjeneste og er den bønn hele Guds familie ber, forenet i Kristus. Den frembæres av Kristus, vår yppersteprest, som et lovoffer for Faderen på våre vegne.
Det kommer klarest frem i den eukaristiske feiring eller messen. Kristus er vår 'mellomann' (Heb. 9, 15-28). Alt skjer 'ved ham og med ham og i ham ... i den hellige Ånds enhet'. I messen skjer en utveksling mellom Gud og mennesker i Kristus - en oppadstigende bevegelse mot Faderen og et svar fra ham til oss. Kristi offer blir igjen nærværende: Han bærer seg selv frem som et levende offer for sin Far på våre vegne, og vi forener oss med ham. Samtidig innbys vi til nattverdsmåltidet der vi mottar Guds gave til oss: Kristi legeme og blod til næring for alle og til Kirkens enhet og fornyelse."

Fra forordet i Bønnebok for den katolske kirke

Mer om bønn

2009-08-21T21:56:00.001+02:00

«Vår bønn kan ta mange former. Vi kan be i stillhet, uten å si noe, eller vi kan be høyt. Vi kan bruke egne ord eller andres formuleringer - og da først og fremst de bønner Kirken har brukt til alle tider. Det kan gjelde korte utrop og påkallelser, som Frans av Assisis: «Min herre og min Gud.» eller Jesusbønnen: «Herre Jesus Kristus, Guds sønn, miskunn deg over meg.» Det kan også være lengre bønnetekster - en av Davids salmer, som Kirken overtok fra jødedommen og som Jesus selv har bedt, noen ledd av rosenkransen, et litani eller bønner som har vunnet hevd og som kanskje går tilbake til en helgen eller en annen kjent skikkelse. De faste formuleringene kan riktignok aldri erstatte vår egen spontane bønn. Til gjengjeld kan de ofte gi den et dypere innhold og en lødig form som unngår sentimentalitet og subjektivitet.»

Fra forordet i Bønnebok for den katolske kirke

Den ekte bønnen

2009-08-19T14:50:00.006+02:00

"... endelig den ekte bønnen, den som ikke ber om noe."

Samuel Beckett: Malone dør

Gunnel Vallquist

2009-05-14T19:06:00.001+02:00

Da jeg var i Oslo nylig, var jeg også en snartur innom St. Olav katolske bokhandel i Akersveien. Egentlig bare for å hente noen bøker til menigheten; jeg hadde ikke tenkt å handle selv. Men det første jeg så da jeg kom inn i butikken, var Gunnel Vallquists Texter i urval, som sendte meg et klart og direkte budskap om å bli kjøpt (i serien «bøker som kommer til meg» ...). Jeg har ikke mye til overs for såkalt oppbyggelig litteratur, men Vallquist hører ikke hjemme i den kategorien. Og nettopp derfor er det, paradoksalt nok, oppbyggelig å lese henne. Jeg har bare én bok av henne fra før, Till dess dagen gryr - en ganske liten sak med religiøse betraktninger som, størrelsen tatt i betraktning, har betydd uproporsjonalt mye for meg.

For dem som ikke vet det, er Gunnel Vallquist, som nå er 90 år, en av Sveriges mest kjente intellektuelle, romanist av utdannelse, profilert katolikk (i den grad man kan være en profilert katolikk i Sverige), innehaver av stol nr. 13 i Svenska Akademien siden 1982 og dermed en av dem som velger nobelprisvinnere i litteratur. Som oversetter særlig kjent for å ha overført Marcel Proust til svensk - På spaning efter den tid som flytt. Hennes eget forfatterskap består av sakprosa. Hun har riktig nok utgitt noen dikt, men mener at hun ikke har anlegg for å skrive skjønnlitteratur. Dog har hennes sakprosa med tiden fått «tilltagande skönlitterära stråk».
Gunnel Vallquist er æresdoktor i teologi ved Lunds universitet og er av den svenske regjering tildelt en såkalt «professors namn», en livsvarig æres-professortittel som gis til eldre og spesielt fortjente personer innen vitenskap eller kultur.

Vallquist har påvirket mange, også den svenske forfatteren Ylva Eggehorn, som har skrevet innledningen til bokens første del.

«Jag läste altså som 15-åring en författare som vid mitten av 60-talet var något så osannolikt som en troende intellektuell. I det moderna, rationella samhälle som formades i Sverige efter andra världskriget fanns inget utrymme för metafysik [...] Om sanningen hade en handstil, vore den antagligen lik Gunnel Vallquists; plastisk, öppen, pregnant och upprätt. Gunnel Vallquist är den innträngande eftertankens författare. Det gäller både hennes poesi, hennes essäer och hennes översättarkonst. Redan 1952 – när hon träder in som återkommande skribent och medarbetare på Svenska Dagbladets understreckar- och recensionsavdelningar – är hennes stil klart utmejslad. Hon skriver i en tradition av europeisk humanism med omisskännlig doft av fransk upplysning. Men stilistiken och hennes litterära insikter är underordnade en passion: ett sanningssökande som samtidigt är existentiellt och intellektuelt.»

Også for Eggehorn har Vallquists Till dess dagen gryr tydeligvis betydd mye: «Den första bok av Gunnel Vallquist jag läste kom i min hand i mitten av 60-talet: Till dess dagen gryr. En tunn och sparsmakad bok med hög specifik vikt. Varje ord tycktes avlyssnat inifrån ett ständigt växande inre rum [...] Här fanns ett språk för mitt oväntade möte med Gud. Sanningen hade en handstil jeg kunde känna igjen. Gunnel Vallquists penna dansade av lust till språket och tanken.»

Men nå et eksempel på Vallquist selv, hentet fra bokens første del, «Den handskrivna sanningen». (De spesifikt katolske og religiøse temaene befinner seg i bokens andre og tredje del, «Katolsk horisont» og «Sitt bedjande jag».)
Jeg tenker ikke nødvendigvis på en hissig debatt her hjemme, som vi nettopp har lagt bak oss, når jeg velger akkurat dette utsnittet. Eller jo – kanskje blant annet den.

«Möta eller bemöta?

Två människor med olika åsikter konfronteras med varandra. Vad som oftast sker är att de instinktivt håller fram sina olikheter som sköldar – eller som anfallsvapen. Så gäller det vem som kan tillfoga den andre de hårdaste huggen. Eller man etablerar sig i försvarsställning.
På kulturlivets plan blir detta den dialog mellan döva som vi dagligen bevittnar. Man vet vad motparten tänker och kommer att säga; man behöver inte vänta och lyssna. Man vet framför allt vad man själv vill ha sagt, och vill inte ha sina cirklar rubbade. Man företräder vissa kretsar och vissa idéer, andra företräder andra krätsar och andra idéer, og vad som bör tyckes å ömse håll skall man på förhand kunna räkna ut, annars råkar perspektiven i gungning. Det finnes dessutom en traditionell arsenal att låna ur; den skramlar så vanetryggt.
Ändå är det ju något annat vi skulle vilja. Vi önskar i grund och botten en levande dialog, mellan hörande, lyssnande parter. Det förutsätter en del.
Det förutsätter både att man själv är utvecklingsbar och at man tilltros andre detsamma. Det förutsätter att man motstår naturdriften att i allting söka bekräftelse på att man har och haft rätt. Man måste till och med kunna vara glad att erkänna att man haft fel – om verkligheten visar sig bättre än man förmodat.
Det gäller också att inte stänga sig inne med sin övertygelse. Att inte stänga dörren för inflytelser. Att våga leva i korsdrag och ofta bli störd. Att inte förskansa sig, att våga vara utlämnad åt det nya, det främmande, ja, om möjligt ockå åt det fientliga.
Men det betyder också: att stå fast, med det djupaste i sitt väsen, at man inte krossas, inte slås omkull. Att ha en inre tyngdpunkt som inte fjättrar men håller upprätt. Då, men först då, kan man utan att förlora sin integritet ge upp både anfallet och försvaret och i stället följa den andre på vägen så långt ärligheten tillåter det. Inte längre, men ändå dit. Det kan vara ett långt eller ett kort stycke. Men de stegen kan vi inte undvara.»